fredag 29. oktober 2010

Blant Moskus og Villrein. Del 2

Foreløpig har det vært full klaff med turen til Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark. Vi er på vei mot et vann lenger inne på fjellet, og føret er lett å ta seg fram i. Den ellers så fuktige bakken har fryst til, og nysnøen gjør det lett å tyde sporene i området. Og i snøen ned mot vannet ser vi masse reinsdyrspor. Her er det ikke lenge siden dyra har vært. Nede ved vannet står en moskus og beiter i krattet. Og fossekallen holder til i elva som renner nedover i dalen. Vi krysser elva for å komme oss nærmere moskusen, men når moskusen legger seg ned og blir borte i krattet, bestemmer vi oss for å gå videre.

Det går mot kveld, og sola er på vei ned. Vi velger å holde oss på den siden av fjellet der vi får mest ut av sollyset. Og etter en stund stopper Fredrik opp og peker. Og langt der borte ser vi en liten villreinsflokk. Og det viser seg etter hvert at dette ikke er de eneste dyra i området. Nede i dalen står en flokk på flere hundre dyr, og vi er også så heldige og få nærkontakt med flere dyr i dalsida vi befinner oss i. Dette er en opplevelse som kommer til å bli husket bestandig.



Villreinsflokken her blir beskrevet som Europas siste villrein, og er siste rest av den opprinnelige siste ville fjellreinen i Europa. Den er regnet for å være svært sky og vanskelig å komme inn på. Derfor var det en stor opplevelse å få nærkontakt med noen av disse dyra.


Tilbake til teltplassen må vi igjen innse at det blir nok en kald natt. Mellom 15 og 20 minusgrader om nettene er i kaldeste laget. I bekken som renner forbi teltplassen, klarte vi første dag å sparke et hull, slik at vi har vann til matlaging og tannpuss. Fullmånen lyser opp landskapet, og to slitne karer løper noen runder for å få litt varme før de kryper inn i hvert sitt telt.


Dagen etter er vi tidlig ute. Fullmånen sørger for at vi har lys fram til sola tar over utpå morgenkvisten. Og etter hvert treffer de første solstrålene fjellformasjonene rundt Snøhetta.


Vi tar oss god tid, og stopper stadig opp for en pust i bakken. Timene i fjellet merkes i beina, i alle fall for undertegnede. Og mens vi sitter og slapper av kommer det plutselig en enslig reinsdyrskalv forbi. Vi stusser litt over at den er så alene, og vi kan ikke se andre dyr i området. Mon tro om den store reinsdyrsflokken er i nærheten et sted…


Den stakkars reinsdyrskalven forlater oss. Og noen minutter senere ser vi to moskusokser nede ved elva. Vi bestemmer oss for å prøve å nærme oss dyra som befinner seg noen hundre meter unna.


Når vi omsider kommer på fotohold med oksene, er det som om de vil vise oss hvem som er den tøffeste, og slåsskampen er i gang. De to oksene svinger på hodene, tar fart, løper mot hverandre, og med stor kraft smeller de hodene sammen. Lyset er vanskelig med tanke på foto, men opplevelsen er det ingenting å si på.



Vi har full fokus på den store moskuskampen. Men dette var turen der alt skulle klaffe, og for å gjøre naturopplevelsen komplett, lander det en flokk med konglebit i buskene rett bak oss, og vi glemmer moskuskampen for en liten stund. En ny art kan krysses av i fugleboka!


Så er det dags for å pakke sakene å komme oss nedover mot sivilisasjonen.
Siste natta tilbringer vi på ei hytte ved veien. Og melkesjokolade, potetgull og varm suppe gjør seg godt etter en tur i fjellet.


Etter en god frokost dagen etter tar vi en runde på Fokstumyra, bare for å sette et punktum på turen. Kongen av Fokstumyra ønsker oss god tur hjem og velkommen tilbake.


Takk til Fredrik S for en tur som vil bli husket!

tirsdag 26. oktober 2010

Blant Moskus og Villrein. Del 1


Det er slutten av oktober, og vinteren har så vidt begynt å feste grepet i Dovrefjell –Sunndalsfjella Nasjonalpark. To ivrige naturfotografer med et håp om gode naturopplevelser er på vei til området fra hver sin kant. Jeg og Fredrik S skal tilbringe de tre neste dagene og nettene i fjellheimen. På Hjerkinn blir kartet studert og utgangspunktet for turen blir Kongsvold.


Fra Kongsvold går turen gjennom bjørkeskogen med tunge sekker opp mot fjellet. Og allerede før vi er ute av bjørkeskogen, kommer en moskus ut på stien, kun 20-30m foran oss. Vi snur brått om, og går bestemt i motsatt retning. 20-30m er ikke i nærheten av det man kan kalle trygg avstand, men heldigvis bryr moskusen seg lite om vårt nærvær, og vi kan stoppe opp å glede oss over turens første møte med det flotte dyret. To dyr til viser seg å holde til i samme området, og vi tar en god runde rundt dyra før vi kommer opp på snaufjellet.


Oppe på snaufjellet får vi god oversikt, og kan observere to flokker med til sammen over 20 moskus. Et stykke inn i fjellet slår vi leir, og litt senere på ettermiddagen kan vi konstatere at en flokk på 12 moskus befinner seg kun noen få hundre meter fra leirplassen. På trygg avstand tar vi noen få bilder før vi rusler tilbake til teltet.


Nå har kulda lagt seg i fjellet, og fullmånen kommer til syne over fjellet i øst. Gradestokken kryper fort nedover, og to kalde fotografer kryper ned i soveposene, uvitende om hva som venter dem neste dag.


Dagen etter ligger kulda fortsatt som et lokk over landskapet, og to kalde hender fyrer opp primusen og varmer opp en kjele med havregrøt. Grøten blir spist mens vi venter på at sola skal komme fram. Og straks sola er framme, er vi på vei mot området der moskusflokken holder til.



Dyra har ikke flyttet seg mye i løpet av natta, og vi tilbringer flere timer sammen med flokken i flott morgensol. Mye av tiden går med til fotografering, men vi tar oss også tid til å sette oss ned og bare være der med den avslappende moskusflokken og nyte natuopplevelsen.



Etter en stund er det på tide å forlate flokken og sette kursen videre inn i fjellet, på jakt etter nye opplevelser. Mens vi rusler innover i fjellheimen observerer vi store flokker med snøspurv. En Kongeørn kommer seilende over oss i stor høyde, og nede blant steinene på bakken sitter en hare og håper at den hvite vinterpelsen sørger for at den ikke blir oppdaget.


Vi har bare kommet halvveis på dag 2, og så langt har vi vært heldige med turen. Inntrykkene og opplevelsene har vært mange, og minnebrikkene har allerede begynt å fylles opp. Men det skal vise seg at vi trenger plass til flere bilder i dagene som kommer…


siste del av turen kommer forhåpentligvis om noen dager...

søndag 10. oktober 2010

Stemningsrapport fra fjellheimen

Det er omtrent en måned siden jeg sist var på telttur. Og denne helga tok jeg igjen med meg teltet og dro innover mot svenskegrensa. Men denne gangen holdt jeg meg på norsk side. Parkerte i Teveldalen fredag ettermiddag og ruslet oppover mot Skurdalssjøen i strålende vær. Etter ca 2,5 timers gåtur, med noen pauser, slo jeg leir ved noe som heter Skillertjønna. Og innen jeg var ferdig med å slå opp teltet hadde mørket kommet sigende. Fyra opp vinterns første bål med noen visne briskekvister, og fikk meg litt mat før jeg tok tidlig kvelden.



Dagen etter ble nok en strålende dag. Og etter å ha hevet i seg et par skiver med syltetøy, tok jeg en rusletur i området. Ikke veldig mye dyr å se i fjellet denne gangen, men fikk se noen enorme flokker med gråtrost. Og lemen har jeg sett mye av på de siste turene i fjellet. Og denne gangen fikk jeg så ørene flagra, da en lemen tydeligvis syntes at jeg ble litt for nærgående. Ellers så jeg noen dompap, en del meiser og to lavskriker på vei ned til bilen. Ellers er jeg overasket over hvor lite folk jeg treffer i fjellet her. Så ikke et eneste menneske på turen.


Utrolig flott på fjellet nå, og lett å ta seg fram. Men i følge værmeldinga er vinteren rett rundt hjørnet. Og for alt jeg vet kan det hende snøen er i ferd med å legge seg i skrivende stund.


Nå blir det noen dager med skolearbeid og kanskje noen dagsturer i skogen her i nærheten. Og går alt etter planen er det duket for tur til Dovre i slutten av måneden.


mandag 4. oktober 2010

Oktobermorgen

Mørke kommer sakte men sikkert sigende. Enten vi vil det eller ikke, så blir dagene kortere og kortere. Men samtidig blir det lettere og lettere å stå opp før sola.
Og idag var en sånn dag jeg ikke angrer på at jeg stod opp før sola. Jeg kjørte innover mot Meråker. Og samtidig som det begynnte å skje ting på himmelen så jeg en liten kirke på andre sida elva. Jeg snudde på en holdeplass, kjørte over brua mot kirken og heiv fra meg bilen. Så var det bare å rigge utstyret å håpe på det beste. Og på noen få minutter var himmelen forvandlet til et maleri. Sjelden har jeg sett himmelen så flott som den var den morgenen.


Men det var også det siste jeg så til solen. Det ble stadig tettere med skyer. Men heldigvis kom det ikke mange regndråper, så jeg fikk meg en liten rusletur langs ei lita elv opp mot noe som heter Steinfjelltjønna. Det var flotte farger i terrenget, som var lett å ta seg fram i. Fikk også se et par lemen på vei opp.