fredag 30. desember 2011

Godt Nyttår

Så var 2011 snart forbi. Og det har vært et år med mange flotte inntrykk.De siste dagene har jeg tilbragt i sandefjord, og her er veien kort til kysten. Og igår gikk turen nok engang ut mot havet.


Det var meldt kraftig vind, så vi valgte å starte dagen i Nevlunghavn, som lå i le for de verste vindkastene. Dette er et trivelig lite tettsted helt ut i havgapet.



Etter å ha tilbragt morgentimene i Nevlunghavn, og en svipptur innom bakeriet, tok vi turen til Mølen bare noen steinkast unna. Her fikk vi vestavinden rett i fleisen, og det ble noen timer med måkefoto før vi vendte nesa hjemover.





Takker for året som har gått, og ønsker alle naturinteresserte der ute et riktig godt nytt år!!

lørdag 24. desember 2011

Julehilsen fra Verdens Ende

Ikke mye som minner om vinter når man kikker ut vinduet. Å stå opp lille julaften til 7 varmegrader og en flokk på 50 - 60 stær sier vel sitt.Men natt til onsdag kom det derimot et tynt lag med snø, og morgenen etter tok jeg turen til Verdens Ende på Tjøme. Og med disse bildene ønsker jeg alle en god og fredelig jul!





tirsdag 20. desember 2011

Folehavna: En perle langs Vestfoldkysten

Da var det endelig tid for å ta litt ferie! Og etter en høst i Trøndelag, er det godt å komme hjem til familie og venner her i Vestfold. Og det er godt å se igjen naturen her hjemme også.

Har vært et par turer langs kysten de siste dagene. Her i Vestfold er kysten utrolig flott, med holmer og blankskurte svaberg. Og når man i tillegg får en slik solnedgang jeg fikk på mandag, så er det ikke mye som er vakrere enn Vestfoldkysten.



Det er ikke mye som minner om jul når man ser ut vinduet om dagen. Men lyset er uansett fantastisk flott på denne tida av året. Bildene denne gangen er tatt på Folehavna i Sandefjord. Men jeg håper også å få besøkt andre deler av Vestfoldkysten i løpet av ferien.


søndag 4. desember 2011

Snøstorm i Snasahögarna (film)

De siste fjellturene har vært preget av skiftende vær og mye vind. Men i dag så det endelig ut til å bli en dag med litt mere sol en tidligere, og jeg og Kim kjørte fra Hegra under skyfri himmel. Men idet vi setter fra oss bilen og er klare til å vandre innover i fjellheimen, ser vi en hvit vegg komme mot oss, og vi skjønner fort hva vi har i vente.
Og på noen få minutter stormer det rundt ørene på oss. Snøen pisker i ansiktet og vinden får oss nesten ut av balanse. Takk og pris for de seige brøytepinnene i Sverige. Her er det bare å holde seg fast!!!


Og denne gangen vil stormen ingen ende ta. Det er som om fjellet ikke vil ha besøk denne dagen. Vinden river og sliter i de stakkars bjørketrærne, og sikten er til tider bare noen få meter. Vi holder oss stort sett nær veien, og når vi forlater veien følger vi et bekkedrag, for ikke å gå oss bort.



Ikke lett å ta bilder under slike forhold. Snøen pakker seg overalt, og bildene i dag ble en smule undereksponert. Derfor ble det ikke topp kvalitet på bildene, men håper allikevel jeg klarer å formidle noe av snøstormen. Bilde nr. 1 er manipulert, for de som lurte på det… Det blåste riktignok en god del. Men vi holdt oss stort sett på beina. J



Legger ved en liten filmsnutt fra turen

lørdag 26. november 2011

Vær og vind i fjellet

Jeg velger også denne gang å sette kursen mot Snasahögarna i Sverige, og etter å ha satt fra meg bilen, går jeg inn til et lite vann ved foten av fjellområdet. I det jeg er nesten framme ser jeg to ryper. De slipper meg overraskende nært før de tar til vingene, og jeg får tydelig sett den flotte fjærdrakta som de har på denne tida.
Jeg tar dagens frokost i kraftig vind mens jeg venter på at sola skal dukke opp. Og et lite øyeblikk lyser sola opp Storsnasen før snøbygene tar over.



Det skifter fra sol til snøstorm på bare få minutter. Og det er en flott opplevelse å se hvordan kulissene forandrer seg på så kort tid. Og jeg får ikke noe mindre respekt for fjellet når jeg får oppleve det på denne måten.


Høsten er i ferd med å takke for seg, og vinteren legger sakte men sikkert sitt lokk over tjernet. Og nå er det nok ingen vei tilbake. I alle fall ikke her oppe i høyden.


Det har vært en fin høst i og rundt Snasahögarna, og nå ser jeg fra til å spenne på meg ski eller truger og oppleve landskapet i vinterdrakt.

søndag 20. november 2011

Hvor blir det av vintern?

Om ikke lenge er november borte, og fortsatt er det lite som minner om vinter her i Trøndelag. Skal man i det hele tatt se snø, ja så må man et godt stykke opp i høyden. Og for et par uker siden gikk jeg og Kim en tur opp på Storkluken (1110moh). Toppen ligger nøyaktig på grensen mellom Norge og Sverige. Og her er det flott utsikt. Mot sør ser vi Sylane med sin karakteristiske fjellformasjon. Og i øst ligger Snasahögarna.


Den siste tida har jeg brukt mye tid i et skogområde i nærheten av her jeg bor. Og selv om det foreløpig ikke har blitt den helt store uttellinga hva gjelder bilder, så liker jeg området bedre og bedre. Her er det dype bekkedrag omgitt av tett granskog. Fossekallen liker seg tydeligvis godt i elva, og Jerpe har jeg de siste ukene sett opptil flere ganger. Men spesielt lett fotomotiv er den ikke. Litt lengre opp i terrenget går det over i litt mer åpen furuskog med små og store myrområder.



Det har vært en spesiell november, og i dag var jeg igjen i dette området i tåke og kraftig regnvær. Jeg gleder meg nå til snøen legger seg i området. Da blir det mulig å tyde sporene i området, og landskapet oppleves på en annen måte, og jeg ser fram til å vandre rundt i området enten det er med ski eller truger.


søndag 6. november 2011

Høst i Moskusland

Høsten er kanskje den tida på året jeg trives best ute i naturen. Og skogen er min soleklare favoritt. Men fjellet er ikke langt unna det heller, så i går tok jeg og et par kamerater, Kim og Endre, turen til Dovre for å besøke Moskusen der oppe. Og vi skulle ikke langt opp på fjellplatået før vi så de første flokkene. Vi bestemte oss for en flokk på seks dyr, da disse dyra lå i solsida. Det var allikevel ikke mange bildene vi rakk mens sola fortsatt var framme.

Men dyra roa seg, og vi kunne tilbringe den tida vi trengte sammen med moskusflokken. Utenom en liten matpause, brukte vi tiden til å ta bilder.


Ikke så lett å komme opp med noe nytt når det gjelder moskusbilder. Men de rolige dyra gir allikevel mulighet for å prøve litt ulike komposisjoner. Og selv om jeg liker fargebilder best, har jeg denne gangen også prøvd meg på sorthvitt, noe jeg svært sjelden prøver.

Etter at vi hadde fått våre bilder, og moskusen hadde sovnet, forlot vi flokken. Og i flott ettermiddagslys tuslet vi nedover mot Kongsvold. Snø var det ikke mye av, men om ikke lenge har nok Dovre fått på seg vinterdrakta. Og kanskje blir neste tur til Dovre med ski på beina…

Anbefaler alle en tur til Dovre på denne tida. Foreløpig lite snø lett å ta seg fram. Vi gikk opp fra Kongsvold, og så til sammen ca 20 dyr.

søndag 30. oktober 2011

Flukt fra hverdagen

Vi lever i en hverdag, som til tider kan oppleves som både hektisk og stressende. Da er det godt å ha et sted å gjemme seg, et sted å bli borte. For min del flykter jeg da til skogs. For der føler jeg at jeg blir borte. Og jo eldre skogen er, jo bedre er det.

Og det skal helst ikke være spor av folk i det hele tatt. Ingen bålrester, ingen søppel og ingen stier annet enn de stiene som dyrene selv har laget. Den minste lille ting som minner om folk legger en demper på stemningen. Slike områder er det langt mellom, selv her i Norge. Men noen plasser har fått stå i fred over lengre tid, og det er disse plassene jeg søker etter når jeg trenger et avbrekk fra hverdagen.


Jeg kan ikke tenke meg bedre rekreasjon en å sitte i gammalskauen å høre lyden av trær som knirker i vinden, eller lyden av rennende vann fra skogsbekken. Eller følelsen av å gå lydløst over den mosegrodde skogbunnen mellom enorme graner og bare høre på stillheten. For et par uker siden besøkte jeg Knut Børge og et av hans favorittområder. Et nydelig område, med gammalskau og flotte bekkedaler. Og det er fra dette området de fleste bildene i dette innlegget kommer fra.

Å vandre langs en bekk i gammalskauen er en opplevelse i seg selv. Noen steder er så frodige, at de minner mer eller mindre om en jungel. Og noen steder er så flotte at man skulle tro de var iscenesatt. Å gå rundt med kamera i slike omgivelser er spennende. Og å prøve å fange de flotte motivene på kamera er ikke lett, men det gir allikevel turen en ekstra dimensjon.

Man får naturen så tett på når man ferdes i slikt terreng. Men enda nærmere kommer naturen når man tar seg tid til å sette seg ned. For et par dager siden satt jeg i skogen igjen, ja jeg var nesten nær ved å duppe av, da jeg plutselig hørte noen som gikk i skogen bak meg. Det viste seg å være to hjorter som enda ikke hadde oppdaget meg. Men idet jeg reiste meg opp, tok de raskt til beina og forsvant nesten lydløst mellom trærne. De liker nok ikke å treffe på folk i skogen... de heller.

mandag 17. oktober 2011

Snasahögarna: Et stykke vakker natur.

Det er tidlig lørdag morgen og gradestokken har krøpet godt under frysepunktet. Jeg har kjørt omtrent en time østover fra Hegra og over riksgrensen til Sverige, og ved Enafors tar jeg av hovedveien.
Enan er den største elva i området, og snor seg gjennom vakker natur omgitt av gammalskau og endeløse myrområder. Sola titter over horisonten, og de første solstrålene kaster et varmt lys på gammalskauen, og nede på elva ligger sangsvanene og gir fra seg noen forsiktige trompetlyder.


Sola kryper stadig høyere opp og treffer etter hvert sangsvanene. Og noen magiske sekunder ser det nesten ut som om sangsvanene selv er lyskilden.


Litt høyere opp i terrenget har vinteren så vidt meldt sin ankomst. Og ingenting, selv ikke sangsvanene på Enan, er vel renere og hvitere enn fjellet når den første snøen har lagt seg. Og nå har snøen lagt seg i Snasahögarna. Dette flotte fjellområdet er selve landemerket i området, med Storsnasen som ruver høyest med sine 1461 moh.



Getryggen med sine 1382 moh blir liten til sammenlikning, men den er vel så flott når den har fått på seg vinterdrakta.

Det er også reindrift i området, og tamreinen er et trivelig innslag i den flotte naturen. Og på størrelsen å bedømme, er det tydelig at dyra her har det bra. Jeg treffer på tre flotte dyr på ei lita myr inne i skogen.



Inne i gammalskauen får man naturen litt tettere på. Og her treffer jeg på de artene jeg forventer å treffe i slikt terreng. Både svartspett og tretåspett holder til her, og lavskrikene ser også ut til å trives godt. Og en av dem har funnet sin plass i sola.

En liten flokk med konglebit, har tydeligvis også funnet seg til rette i dette området for en liten stund. De beveger seg fra tre til tre, og noen ganger ned i snøen og er tydeligvis opptatt med å få i seg mat.

Snasahögarna og skogene rundt har etter hvert blitt et av mine favorittområder. Og jo mere man lærer seg et område å kjenne, desto mere spennende blir det. Og jeg gleder meg til å besøke landskapet her gjennom vinteren