tirsdag 10. mai 2011

Tiurleik i Flesberg

Et sted i Flesberg, mellom noen gamle grantrær, sitter jeg og Håkon klare i hvert vårt telt. Vi er ute for å se om vi kan komme inn i privatlivet til kongen av skogsfugl, nemlig tiuren. Kvelden før hørte vi vingeslag, og nå gjenstod det bare å se om de fortsatt var her. Joda, det høres knepping fra flere hold, men foran teltet er ingen tiur å se. Bokfinken strekker hals. Kanskje den også gleder seg over tiurens skuespill.


Et par tiurer holder stand et stykke bak teltet. Det er mørkt her inne i skogen, og det blir ikke lett å ta bilder nå. Jeg gjør allikevel et lite forsøk. Jeg vrir meg rundt, og lager en litt større åpning i teltet. Jeg får et par bilder på brikka, selv om de tydelig bærer preg av det dårlige lyset. Uansett bilder eller ikke, så er stemningen helt ubeskrivelig.


Tiurene holder det gående til langt utpå formiddagen. Klokka passerer halv tolv før spillet er over, uten at noen av dem kommer på fotohold. Vi bestemmer oss for å forflytte oss enda lengre inn i Flesbergs skoger. På veien møter vi på en som ikke er spesielt begeistret for selskap. Vi setter allikevel av noen minutter hos den nesten helt sorte hoggormen før vi drar videre.


Utpå ettermiddagen er vi igjen stilt inn i tiurmodus. Vi finner mye spillmøkk på den nye plassen, og forventningene er høye. Men mat må’n ha, og Håkon, som er kokk for anledningen, disker opp med pølser og nudler, noe jeg merkelig nok ikke har prøvd før. Og skal det være fest, så skal det være fest, og jeg tar fram tallerkenene vi kjøpte på coop, som for øvrig passer utmerket til anledningen.


Vi rekker å knipse et par bilder før vi kryper i påsan. Terrenget er utrolig flott. Og jeg får frysninger bare ved tanken om å se en tiur på skogbunnen her inne.


Så er det bare å prøve å få noen minutter på øyet før det braker løs på morrakvisten. Vi rekker å høre tiurens vingeslag før vi svever inn i drømmeland. Og fra et drømmeland til et annet… På morrakvisten hører vi knepping på alle kanter. Vi har god oversikt, og ser flere tiurer rett utenfor kamuflasjen. I tillegg hører vi lyder lengre unna, og vi blir enige om at det må være minst 6 – 7 tiurer på plassen. Og der, i vår retning, dukker tiuren opp mellom trestammene.


Vi har valgt å rette linsa mot en liten høyde der vi fant mye spillmøkk, og mye tyder på at det er dette som er sjefsplassen. Røy ser vi dessverre ikke, men vi er ganske sikre på at det er tiuren vi har foran oss får sine gener ført videre til en ny generasjon storfugl.




Det tar lang tid før spillet er over. Også nå passerer klokka halv tolv før det tar slutt. Det har blitt mange timer i kamuflasje. Og vi har virkelig fått godt utbytte av tiden vi har brukt. Årets tiurleik er over, men neste år er vi klare igjen. Takk til Håkon for en flott tur, og for naturopplevelser man kan leve lenge på.