fredag 10. juni 2011

Tretåspett og Ulykkesfugl

Et sted i Sverige, ikke så langt fra grensa til Norge, har jeg funnet meg en liten skog der trærne tydeligvis har fått lov å stå i fred en stund. Skogen ligger rett utenfor Snasahögarna, et fjellområde som strekker seg 1463 moh. Grantrærne her har fått lov å vokse seg store og tykke, og på bakken ligger gamle trestammer på kryss og tvers. Bjørketrærne er krokete og er preget av høyden skogen ligger i. Lav henger fra kvistene og forsterker følelsen av å vandre i urørt skog.


Enkelte fuglearter liker seg også godt i slikt landskap, og en av dem er Lavskrika. Den som har opplevd denne fuglen på nært hold, skjønner fort at den ikke er spesielt sky. Den er faktisk spesielt tillitsfull. Dersom man går tur i skogen der denne fuglen ferdes, kan man ikke være sikker på å ha matpakka i fred. Dette har jeg fått erfare på turene jeg har hatt i dette området. Jeg har hatt fuglene sittende på kneet og de har spist av hånden min. At fuglene viser slik tillit gjør virkelig inntrykk.


Lavskrika trives godt i skoger med mye lav som i denne skogen. Lav er en del av reirmaterialet, og det gir god isolasjon mot kulde. Og navnet Lavskrike har den fått nettopp på grunn av dette. Andre navn som er brukt om denne fuglen er raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa


Lavskrika har også hatt ord på seg for å bringe ulykke, og navnet “ulykkesfugl” har blitt brukt om denne fuglen, og i gamle dager sa man at, dersom man møtte lavskrika på vei til skogsarbeid, ville det hende en ulykke. Men i senere tid er den nok mer kjent som tømmerhoggernes venn.  I Jämtland, der disse lavskrikene er fotografert, blir fuglen kalt for röutjöx, uten at jeg vet opphavet til dette navnet. Andre svenske navn er enskrika, lappskata, köxiken och olycksfågel.



Store tette grantrær gir beskyttelse mot rovdyr, noe som kanskje er ekstra viktig når ungene vokser til. Foreldrene kommer gjerne på kloss hold, men ungene virker mer forsiktige, og blir sittende høyt. Nedenfor er en av ungene kommet på fotohold, og selv om den begynner å likne foreldrene, så kan man fortsatt se rester etter litt dun i fjærdrakta. Familien holder sammen hele sommeren, så kanskje treffer jeg denne familien igjen senere.

En annen fugl som trives i skogen her, er Tretåspetten. Den er avhengig av dødt og døende trevirke der den finner blant annet barkebiller og larver. Og dødt trevirke har den nok av her. Den foretrekker helst grantrær som reirtre, i motsetning til andre spettearter som helst velger løvtrær.

Tretåspettens verste fiende er moderne skogbruk, og i Sverige har bestanden gått ned på grunn av dette.


Heller ikke Tretåspetten er spesielt sky av seg. En dag da jeg satt og fotograferte og matet lavskrikene, kom tretåspetten på kloss hold. Så satt jeg plutselig og fotograferte tretåspett med lavskriker på fanget. Da er en naturentusiast som meg i himmelen, og en slik naturopplevelse glemmes ikke.


Det gjør meg virkelig godt å ferdes i områder som dette. Å se at det finnes områder som får stå i fred for ødeleggelser fra oss mennesker. Og få oppleve de flotte kulissene og det store mangfoldet i slike skoger. Her inne i gammalskogen er det godt å være. Det er som det stod i et sitat jeg leste.
Naturens største glede, er menneskets fravær”