onsdag 22. juni 2011

Runde

For snart tre uker siden dro jeg og Knut Børge Strøm til Runde. Planen var to kvelder i lundeura, og en tur med båt rundt øya. Planen ble gjennomført, men med enkelte feilskjær underveis. Feilplassering, øldrikkende svensker og en båttur preget av høye bølger kunne fort ha ødelagt turen. Men vi hadde heldigvis flere dager på oss, og vi fikk de opplevelsene vi hadde håpet på.


Øya Runde er nok mest kjent for fuglefjellet. Men enkelte drar nok også hit for å lete etter rester av en skatt som gikk på grunn sammen med skipet “Akerendam” på 1700-tallet.


Men det var fuglelivet på runde vi var ute etter. Og de første fuglene vi kom i kontakt med var en liten flokk Fjæreplyt. Selv har jeg aldri tidligere hatt mulighet til å fotografere Fjæreplytt, og jeg ble svært overasket over hvor tillitsfulle de var. Blant alle Fjæreplyttene var også en enslig Myrsnipe som også lot seg avbilde.


En ettermiddag før vi skulle opp i lundeura, kom vi over et par fugler, som ved første øyekast så ut som fiskemåker. Men det var moro å kunne fastslå at det var Krykkjer vi stod å så på. Krykkja står på den norske rødlista som sterkt truet, og i dag er bestanden bare en tredjedel av hva den var når det ble startet overvåking av fuglen i 1979.


Storjo er en fugl man garantert har på minnekortet når man drar hjem fra Runde. Vi satte av en hel ettermiddag på slettene der Storjoen hekker.


Storjo er en fugl som har blitt mer og mer vanlig på Runde. Og i dag hekker det rundt 50 par på den lille øya.



Havsuler blir det også flere av på Runde. Et av drømmemotivene på Runde må vel være å få denne fuglen i det den stupdykker etter fisk. Da kan den treffe vannflata med en fart opptil 100 km/t. Men med høy sjø, er det ikke lett å fotografere disse fuglene i det hele tatt.

Lunden er den fuglen de fleste kommer til Runde for å se. Og det er moro å sitte i lundeura å se dem komme inn for landing. Selv prøvde jeg mye på fluktbilder. Men det var ingen enkel oppgave. Det ble med de mer klassiske lundemotivene, som jeg sikkert ikke er alene om å ha i arkivet.

fredag 10. juni 2011

Tretåspett og Ulykkesfugl

Et sted i Sverige, ikke så langt fra grensa til Norge, har jeg funnet meg en liten skog der trærne tydeligvis har fått lov å stå i fred en stund. Skogen ligger rett utenfor Snasahögarna, et fjellområde som strekker seg 1463 moh. Grantrærne her har fått lov å vokse seg store og tykke, og på bakken ligger gamle trestammer på kryss og tvers. Bjørketrærne er krokete og er preget av høyden skogen ligger i. Lav henger fra kvistene og forsterker følelsen av å vandre i urørt skog.


Enkelte fuglearter liker seg også godt i slikt landskap, og en av dem er Lavskrika. Den som har opplevd denne fuglen på nært hold, skjønner fort at den ikke er spesielt sky. Den er faktisk spesielt tillitsfull. Dersom man går tur i skogen der denne fuglen ferdes, kan man ikke være sikker på å ha matpakka i fred. Dette har jeg fått erfare på turene jeg har hatt i dette området. Jeg har hatt fuglene sittende på kneet og de har spist av hånden min. At fuglene viser slik tillit gjør virkelig inntrykk.


Lavskrika trives godt i skoger med mye lav som i denne skogen. Lav er en del av reirmaterialet, og det gir god isolasjon mot kulde. Og navnet Lavskrike har den fått nettopp på grunn av dette. Andre navn som er brukt om denne fuglen er raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa


Lavskrika har også hatt ord på seg for å bringe ulykke, og navnet “ulykkesfugl” har blitt brukt om denne fuglen, og i gamle dager sa man at, dersom man møtte lavskrika på vei til skogsarbeid, ville det hende en ulykke. Men i senere tid er den nok mer kjent som tømmerhoggernes venn.  I Jämtland, der disse lavskrikene er fotografert, blir fuglen kalt for röutjöx, uten at jeg vet opphavet til dette navnet. Andre svenske navn er enskrika, lappskata, köxiken och olycksfågel.



Store tette grantrær gir beskyttelse mot rovdyr, noe som kanskje er ekstra viktig når ungene vokser til. Foreldrene kommer gjerne på kloss hold, men ungene virker mer forsiktige, og blir sittende høyt. Nedenfor er en av ungene kommet på fotohold, og selv om den begynner å likne foreldrene, så kan man fortsatt se rester etter litt dun i fjærdrakta. Familien holder sammen hele sommeren, så kanskje treffer jeg denne familien igjen senere.

En annen fugl som trives i skogen her, er Tretåspetten. Den er avhengig av dødt og døende trevirke der den finner blant annet barkebiller og larver. Og dødt trevirke har den nok av her. Den foretrekker helst grantrær som reirtre, i motsetning til andre spettearter som helst velger løvtrær.

Tretåspettens verste fiende er moderne skogbruk, og i Sverige har bestanden gått ned på grunn av dette.


Heller ikke Tretåspetten er spesielt sky av seg. En dag da jeg satt og fotograferte og matet lavskrikene, kom tretåspetten på kloss hold. Så satt jeg plutselig og fotograferte tretåspett med lavskriker på fanget. Da er en naturentusiast som meg i himmelen, og en slik naturopplevelse glemmes ikke.


Det gjør meg virkelig godt å ferdes i områder som dette. Å se at det finnes områder som får stå i fred for ødeleggelser fra oss mennesker. Og få oppleve de flotte kulissene og det store mangfoldet i slike skoger. Her inne i gammalskogen er det godt å være. Det er som det stod i et sitat jeg leste.
Naturens største glede, er menneskets fravær”

tirsdag 7. juni 2011

Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark

Jeg har bodd i Trøndelag i snart ett år nå, og flere ganger har jeg vært inne ved grensa til Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark uten å begi meg opp i fjellheimen. Men for et par uker siden var det omsider dags for å se dette vakre landskapet fra innsiden. Jeg tok turen sammen med Endre, og vi kjørte inn til nasjonalparken fra Stjørdal og kommer da inn lengst nord i parken. Og dette er kanskje den enkleste veien for å komme seg fortest opp i fjellet.


Og det gikk ikke lang tid før vi kunne krysse av både rype og heilo. Det skal visstnok være bra med fugleliv i parken. Og det beste området i så måte er nok det store myrområdet rundt Stråsjøen og Øyelva helt vest i nasjonalparken. Dette området ble fredet som fuglereservat i 1983.


Været skifter fort i fjellet, noe vi fikk erfare på denne turen. Turen startet med sol, men utover dagen kom flere byger på rekke og rad. Et lite under at vi slapp unna de verste regnbygene. Men haglbygene slapp vi ikke unna.

Ryper så vi flere av. Og noen av dem var ikke spesielt sky, så det lot seg gjøre å snike seg et stykke innpå. Personlig synes jeg vinterdrakta er den fineste, men vårdrakta er flott den også.





Heilo er en annen av fjellets flotte skapninger. Og ikke bare er den flott å se på, men lyden er også meget spesiell. Høres nesten litt sørgelig ut når den plystrer ut den melankolske lyden.

Lemen derimot så vi heller lite av. Og etter å ha vært mye i fjellet på forskjellige steder, er det mye som nå tyder på at lemenbestanden har kollapset. Det er ikke i nærheten samme antall lemen nå som det var for en måned siden.Turen ned gikk, ikke helt uventet, raskere enn turen opp. Vi hadde selvfølgelig bæreposer med oss. Og de ble brukt som akebrett i skyggehellingene der det fortsatt lå snø.