søndag 30. oktober 2011

Flukt fra hverdagen

Vi lever i en hverdag, som til tider kan oppleves som både hektisk og stressende. Da er det godt å ha et sted å gjemme seg, et sted å bli borte. For min del flykter jeg da til skogs. For der føler jeg at jeg blir borte. Og jo eldre skogen er, jo bedre er det.

Og det skal helst ikke være spor av folk i det hele tatt. Ingen bålrester, ingen søppel og ingen stier annet enn de stiene som dyrene selv har laget. Den minste lille ting som minner om folk legger en demper på stemningen. Slike områder er det langt mellom, selv her i Norge. Men noen plasser har fått stå i fred over lengre tid, og det er disse plassene jeg søker etter når jeg trenger et avbrekk fra hverdagen.


Jeg kan ikke tenke meg bedre rekreasjon en å sitte i gammalskauen å høre lyden av trær som knirker i vinden, eller lyden av rennende vann fra skogsbekken. Eller følelsen av å gå lydløst over den mosegrodde skogbunnen mellom enorme graner og bare høre på stillheten. For et par uker siden besøkte jeg Knut Børge og et av hans favorittområder. Et nydelig område, med gammalskau og flotte bekkedaler. Og det er fra dette området de fleste bildene i dette innlegget kommer fra.

Å vandre langs en bekk i gammalskauen er en opplevelse i seg selv. Noen steder er så frodige, at de minner mer eller mindre om en jungel. Og noen steder er så flotte at man skulle tro de var iscenesatt. Å gå rundt med kamera i slike omgivelser er spennende. Og å prøve å fange de flotte motivene på kamera er ikke lett, men det gir allikevel turen en ekstra dimensjon.

Man får naturen så tett på når man ferdes i slikt terreng. Men enda nærmere kommer naturen når man tar seg tid til å sette seg ned. For et par dager siden satt jeg i skogen igjen, ja jeg var nesten nær ved å duppe av, da jeg plutselig hørte noen som gikk i skogen bak meg. Det viste seg å være to hjorter som enda ikke hadde oppdaget meg. Men idet jeg reiste meg opp, tok de raskt til beina og forsvant nesten lydløst mellom trærne. De liker nok ikke å treffe på folk i skogen... de heller.

mandag 17. oktober 2011

Snasahögarna: Et stykke vakker natur.

Det er tidlig lørdag morgen og gradestokken har krøpet godt under frysepunktet. Jeg har kjørt omtrent en time østover fra Hegra og over riksgrensen til Sverige, og ved Enafors tar jeg av hovedveien.
Enan er den største elva i området, og snor seg gjennom vakker natur omgitt av gammalskau og endeløse myrområder. Sola titter over horisonten, og de første solstrålene kaster et varmt lys på gammalskauen, og nede på elva ligger sangsvanene og gir fra seg noen forsiktige trompetlyder.


Sola kryper stadig høyere opp og treffer etter hvert sangsvanene. Og noen magiske sekunder ser det nesten ut som om sangsvanene selv er lyskilden.


Litt høyere opp i terrenget har vinteren så vidt meldt sin ankomst. Og ingenting, selv ikke sangsvanene på Enan, er vel renere og hvitere enn fjellet når den første snøen har lagt seg. Og nå har snøen lagt seg i Snasahögarna. Dette flotte fjellområdet er selve landemerket i området, med Storsnasen som ruver høyest med sine 1461 moh.



Getryggen med sine 1382 moh blir liten til sammenlikning, men den er vel så flott når den har fått på seg vinterdrakta.

Det er også reindrift i området, og tamreinen er et trivelig innslag i den flotte naturen. Og på størrelsen å bedømme, er det tydelig at dyra her har det bra. Jeg treffer på tre flotte dyr på ei lita myr inne i skogen.



Inne i gammalskauen får man naturen litt tettere på. Og her treffer jeg på de artene jeg forventer å treffe i slikt terreng. Både svartspett og tretåspett holder til her, og lavskrikene ser også ut til å trives godt. Og en av dem har funnet sin plass i sola.

En liten flokk med konglebit, har tydeligvis også funnet seg til rette i dette området for en liten stund. De beveger seg fra tre til tre, og noen ganger ned i snøen og er tydeligvis opptatt med å få i seg mat.

Snasahögarna og skogene rundt har etter hvert blitt et av mine favorittområder. Og jo mere man lærer seg et område å kjenne, desto mere spennende blir det. Og jeg gleder meg til å besøke landskapet her gjennom vinteren

tirsdag 11. oktober 2011

Villrein og Troll i Forollhogna

Da var det dags for en oppdatering fra denne kanten igjen. Og jeg starter med turen jeg og Fredrik Stige hadde til Forollhogna for et par uker siden. Basen på turen var ei hytte et stykke inn i fjellet, og planen var reinsdyrbrunst, og bukker som slåss. Men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Men reinsdyr ble det. Allerede første morgen fikk vi nærmøte med en ensom bukk. Bukken hadde en skade på høyre øye, sannsynligvis som følge av en kamp.



Da kvelden kom, fikk vi besøk. Plutselig stod en liten bukkekalv rett utenfor vinduet, og den ble værende i området hele natta. Dagen etter fant vi kalven igjen bare 50 meter fra hytta. Det var ikke andre reinsdyr å se i nærheten, så vi valgte å følge etter den lille kalven.


Og til vår store overraskelse, førte den lille kalven oss rett bort til to flotte bukker et stykke unna. Reinsdyra på Forollhogna er nok ikke spesielt sky, men det var tydelig at hormonene også spilte en rolle da en av bukkene kom snøftende mot oss. Men da den fant ut at det var snakk om folk, snudde den om og tok en annen retning. Den lille kalven derimot så ut til å bli godtatt av de noe eldre vennene, og fulgte med dem videre.


På ettermiddagen samme dag, skjedde det noe helt spesielt. Vi var så heldig å få et glimt av selveste Forolltrollet. Hvordan trollet ble til sier historien ingenting om, men det sies at han har vandret rundt i fjellet her i over 300 år. Og han bærer tydelig preg av den høye alderen. Han er 3 meter høy, men lut i ryggen, og han viser seg normalt aldri for folk. Og så vidt jeg vet, er han aldri tidligere fotografert.


Jeg og Fredrik turte knapt å gå å legge oss den kvelden. Og med Forolltrollet i området, bestemte vi oss for å dra hjem dagen etter. Det har vært mye lemen i fjellet i år. Og på vei nedover tok vi oss tid til å sitte litt i ro, og det tok ikke lang tid før de små gnagerne godtok de nye naboene. Moro å studere de små dyra og deres naturlige atferd på nært hold.



Selv om det ikke ble noe reinsdyrbrunst denne gangen, var det en flott tur med både gode og litt skumle opplevelser... Og blir det tid, tar jeg gjerne turen til Forollhogna igjen neste høst.