TSNaturfoto

Et sted å slappe av!

2012-02-05T13:46:00.000-08:00

Et sted i Trøndelag, langt inn i skogen, har jeg laget til en liten foringsplass. Jeg begynte seint, så spesielt mye fugler er det ikke, og det kommer det vel heller ikke til å bli. Men dette får være en plass for rekreasjon og stille stunder. En plass å rømme til når hverdagen blir hektisk. Og hvem vet… Når man først sitter der, ja så kan det jo hende det dukker opp noe. Søndag morgen dro jeg opp dit for å se etter spor og slappe litt av. Oppe på myra hadde sola akkurat begynt å farge himmelen i rødt, og jeg ble sittende i utkanten av myra for å nyte øyeblikket.

Så hoppet jeg inn i teltet, i håp om å få se dyr. Og riktig nok fikk jeg litt besøk på morrakvisten. En enslig nøtteskrike kom og forsynte seg av mandlene. Og et ravnepar holdt et luftshow jeg ikke har sett maken til tidligere. Hva kunne grunnen være til denne spesielle atferden? Ravnene hekker tidlig, så kanskje var det allerede nå et første tegn på at hekkingen snart er i gang. Også hønsehauken fikk jeg se på tur tilbake. Og spor etter elg, rev og hare var å finne overalt. Kanskje blir teleobjektivet med neste gang…

Nordlyshimmel over Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark

2012-01-25T23:24:00.000-08:00

Tirsdag kveld var det varslet nordlys. Og når man er fra Sandefjord så er ikke nordlys dagligdags. Så etter skoletid tok jeg turen opp til Ytre Sonvatnet sammen med to andre sandefjordinger, Kim og Endre. Det ble kanskje ikke det lysshowet vi hadde håpet på. Men nesten hele nordhimmelen var lyst opp i grønt, så det var uansett en fantastisk flott opplevelse.

Det var først da jeg hadde kommet hjem at nordlyset var på sitt beste. Jeg har bodd på Bjørngaard i snart to år nå. Og det var moro å få et bilde av gården under nordlyset.

Stemning i Haukeskogen

2012-01-10T10:35:00.000-08:00

I en kamuflasje i Telemark sitter jeg og Svein Roger og venter på at haukene skal komme tilbake. For de har vært der allerede. Tidlig på morrakvisten var de innom. Men lyset var ikke godt nok for foto. Nå var det bare skjærer i området. Og de ble stort sett sittende å mase, som skjærer ofte gjør.

Bak de skogkledde åsene i sør titter etter hvert sola frem gjennom skyene. Og med undereksponerte bilder, ser det nesten ut som om det er fullmånen som henger der, lavt over tretoppene.

Ravneskrik hører villmarka til. Og ekstra stemningsfullt blir det når ravnene omsider dukker opp i silhuett mot den spesielle himmelen. De liker seg godt i området nå. Nå som de får maten servert. Men ravnene er svært forsiktige. De er kloke fugler, og de vet nok godt at de ikke er aleine.

Det går mot kveld. Sola forsvinner bak åsen, og vi begynner å miste trua på at haukene kommer tilbake.

Men så, mens det enda er litt lys igjen, hører vi dem. Så går det ikke lang tid før en ung hauk sitter på åtet. Men den får ikke sitte der så lenge. De gamle er fortsatt eldst, og når en voksen hauk kommer inn mot åtet, så skal det ikke mange basketakene til for å finne ut hvem som bestemmer.

Takk til Svein Roger for en flott tur i fotoskjulet!

Godt Nyttår

2011-12-30T10:01:00.000-08:00

Så var 2011 snart forbi. Og det har vært et år med mange flotte inntrykk.De siste dagene har jeg tilbragt i sandefjord, og her er veien kort til kysten. Og igår gikk turen nok engang ut mot havet.

Det var meldt kraftig vind, så vi valgte å starte dagen i Nevlunghavn, som lå i le for de verste vindkastene. Dette er et trivelig lite tettsted helt ut i havgapet.

Etter å ha tilbragt morgentimene i Nevlunghavn, og en svipptur innom bakeriet, tok vi turen til Mølen bare noen steinkast unna. Her fikk vi vestavinden rett i fleisen, og det ble noen timer med måkefoto før vi vendte nesa hjemover.

Takker for året som har gått, og ønsker alle naturinteresserte der ute et riktig godt nytt år!!

Julehilsen fra Verdens Ende

2011-12-24T01:25:00.000-08:00

Ikke mye som minner om vinter når man kikker ut vinduet. Å stå opp lille julaften til 7 varmegrader og en flokk på 50 - 60 stær sier vel sitt.Men natt til onsdag kom det derimot et tynt lag med snø, og morgenen etter tok jeg turen til Verdens Ende på Tjøme. Og med disse bildene ønsker jeg alle en god og fredelig jul!

Folehavna: En perle langs Vestfoldkysten

2011-12-20T08:42:00.000-08:00

Da var det endelig tid for å ta litt ferie! Og etter en høst i Trøndelag, er det godt å komme hjem til familie og venner her i Vestfold. Og det er godt å se igjen naturen her hjemme også.

Har vært et par turer langs kysten de siste dagene. Her i Vestfold er kysten utrolig flott, med holmer og blankskurte svaberg. Og når man i tillegg får en slik solnedgang jeg fikk på mandag, så er det ikke mye som er vakrere enn Vestfoldkysten.

Det er ikke mye som minner om jul når man ser ut vinduet om dagen. Men lyset er uansett fantastisk flott på denne tida av året. Bildene denne gangen er tatt på Folehavna i Sandefjord. Men jeg håper også å få besøkt andre deler av Vestfoldkysten i løpet av ferien.

Snøstorm i Snasahögarna (film)

2011-12-04T10:45:00.000-08:00

De siste fjellturene har vært preget av skiftende vær og mye vind. Men i dag så det endelig ut til å bli en dag med litt mere sol en tidligere, og jeg og Kim kjørte fra Hegra under skyfri himmel. Men idet vi setter fra oss bilen og er klare til å vandre innover i fjellheimen, ser vi en hvit vegg komme mot oss, og vi skjønner fort hva vi har i vente.
Og på noen få minutter stormer det rundt ørene på oss. Snøen pisker i ansiktet og vinden får oss nesten ut av balanse. Takk og pris for de seige brøytepinnene i Sverige. Her er det bare å holde seg fast!!!

Og denne gangen vil stormen ingen ende ta. Det er som om fjellet ikke vil ha besøk denne dagen. Vinden river og sliter i de stakkars bjørketrærne, og sikten er til tider bare noen få meter. Vi holder oss stort sett nær veien, og når vi forlater veien følger vi et bekkedrag, for ikke å gå oss bort.

Ikke lett å ta bilder under slike forhold. Snøen pakker seg overalt, og bildene i dag ble en smule undereksponert. Derfor ble det ikke topp kvalitet på bildene, men håper allikevel jeg klarer å formidle noe av snøstormen. Bilde nr. 1 er manipulert, for de som lurte på det… Det blåste riktignok en god del. Men vi holdt oss stort sett på beina. J

Legger ved en liten filmsnutt fra turen

Vær og vind i fjellet

2011-11-26T12:35:00.000-08:00

Jeg velger også denne gang å sette kursen mot Snasahögarna i Sverige, og etter å ha satt fra meg bilen, går jeg inn til et lite vann ved foten av fjellområdet. I det jeg er nesten framme ser jeg to ryper. De slipper meg overraskende nært før de tar til vingene, og jeg får tydelig sett den flotte fjærdrakta som de har på denne tida.
Jeg tar dagens frokost i kraftig vind mens jeg venter på at sola skal dukke opp. Og et lite øyeblikk lyser sola opp Storsnasen før snøbygene tar over.

Det skifter fra sol til snøstorm på bare få minutter. Og det er en flott opplevelse å se hvordan kulissene forandrer seg på så kort tid. Og jeg får ikke noe mindre respekt for fjellet når jeg får oppleve det på denne måten.

Høsten er i ferd med å takke for seg, og vinteren legger sakte men sikkert sitt lokk over tjernet. Og nå er det nok ingen vei tilbake. I alle fall ikke her oppe i høyden.

Det har vært en fin høst i og rundt Snasahögarna, og nå ser jeg fra til å spenne på meg ski eller truger og oppleve landskapet i vinterdrakt.

Hvor blir det av vintern?

2011-11-20T10:12:00.000-08:00

Om ikke lenge er november borte, og fortsatt er det lite som minner om vinter her i Trøndelag. Skal man i det hele tatt se snø, ja så må man et godt stykke opp i høyden. Og for et par uker siden gikk jeg og Kim en tur opp på Storkluken (1110moh). Toppen ligger nøyaktig på grensen mellom Norge og Sverige. Og her er det flott utsikt. Mot sør ser vi Sylane med sin karakteristiske fjellformasjon. Og i øst ligger Snasahögarna.

Den siste tida har jeg brukt mye tid i et skogområde i nærheten av her jeg bor. Og selv om det foreløpig ikke har blitt den helt store uttellinga hva gjelder bilder, så liker jeg området bedre og bedre. Her er det dype bekkedrag omgitt av tett granskog. Fossekallen liker seg tydeligvis godt i elva, og Jerpe har jeg de siste ukene sett opptil flere ganger. Men spesielt lett fotomotiv er den ikke. Litt lengre opp i terrenget går det over i litt mer åpen furuskog med små og store myrområder.

Det har vært en spesiell november, og i dag var jeg igjen i dette området i tåke og kraftig regnvær. Jeg gleder meg nå til snøen legger seg i området. Da blir det mulig å tyde sporene i området, og landskapet oppleves på en annen måte, og jeg ser fram til å vandre rundt i området enten det er med ski eller truger.

Høst i Moskusland

2011-11-06T04:37:00.000-08:00

Høsten er kanskje den tida på året jeg trives best ute i naturen. Og skogen er min soleklare favoritt. Men fjellet er ikke langt unna det heller, så i går tok jeg og et par kamerater, Kim og Endre, turen til Dovre for å besøke Moskusen der oppe. Og vi skulle ikke langt opp på fjellplatået før vi så de første flokkene. Vi bestemte oss for en flokk på seks dyr, da disse dyra lå i solsida. Det var allikevel ikke mange bildene vi rakk mens sola fortsatt var framme.

Men dyra roa seg, og vi kunne tilbringe den tida vi trengte sammen med moskusflokken. Utenom en liten matpause, brukte vi tiden til å ta bilder.

Ikke så lett å komme opp med noe nytt når det gjelder moskusbilder. Men de rolige dyra gir allikevel mulighet for å prøve litt ulike komposisjoner. Og selv om jeg liker fargebilder best, har jeg denne gangen også prøvd meg på sorthvitt, noe jeg svært sjelden prøver.

Etter at vi hadde fått våre bilder, og moskusen hadde sovnet, forlot vi flokken. Og i flott ettermiddagslys tuslet vi nedover mot Kongsvold. Snø var det ikke mye av, men om ikke lenge har nok Dovre fått på seg vinterdrakta. Og kanskje blir neste tur til Dovre med ski på beina…

Anbefaler alle en tur til Dovre på denne tida. Foreløpig lite snø lett å ta seg fram. Vi gikk opp fra Kongsvold, og så til sammen ca 20 dyr.

Flukt fra hverdagen

2011-10-30T04:18:00.000-07:00

Vi lever i en hverdag, som til tider kan oppleves som både hektisk og stressende. Da er det godt å ha et sted å gjemme seg, et sted å bli borte. For min del flykter jeg da til skogs. For der føler jeg at jeg blir borte. Og jo eldre skogen er, jo bedre er det.

Og det skal helst ikke være spor av folk i det hele tatt. Ingen bålrester, ingen søppel og ingen stier annet enn de stiene som dyrene selv har laget. Den minste lille ting som minner om folk legger en demper på stemningen. Slike områder er det langt mellom, selv her i Norge. Men noen plasser har fått stå i fred over lengre tid, og det er disse plassene jeg søker etter når jeg trenger et avbrekk fra hverdagen.

Jeg kan ikke tenke meg bedre rekreasjon en å sitte i gammalskauen å høre lyden av trær som knirker i vinden, eller lyden av rennende vann fra skogsbekken. Eller følelsen av å gå lydløst over den mosegrodde skogbunnen mellom enorme graner og bare høre på stillheten. For et par uker siden besøkte jeg Knut Børge og et av hans favorittområder. Et nydelig område, med gammalskau og flotte bekkedaler. Og det er fra dette området de fleste bildene i dette innlegget kommer fra.

Å vandre langs en bekk i gammalskauen er en opplevelse i seg selv. Noen steder er så frodige, at de minner mer eller mindre om en jungel. Og noen steder er så flotte at man skulle tro de var iscenesatt. Å gå rundt med kamera i slike omgivelser er spennende. Og å prøve å fange de flotte motivene på kamera er ikke lett, men det gir allikevel turen en ekstra dimensjon.

Man får naturen så tett på når man ferdes i slikt terreng. Men enda nærmere kommer naturen når man tar seg tid til å sette seg ned. For et par dager siden satt jeg i skogen igjen, ja jeg var nesten nær ved å duppe av, da jeg plutselig hørte noen som gikk i skogen bak meg. Det viste seg å være to hjorter som enda ikke hadde oppdaget meg. Men idet jeg reiste meg opp, tok de raskt til beina og forsvant nesten lydløst mellom trærne. De liker nok ikke å treffe på folk i skogen... de heller.

Snasahögarna: Et stykke vakker natur.

2011-10-17T08:57:00.000-07:00

Det er tidlig lørdag morgen og gradestokken har krøpet godt under frysepunktet. Jeg har kjørt omtrent en time østover fra Hegra og over riksgrensen til Sverige, og ved Enafors tar jeg av hovedveien.
Enan er den største elva i området, og snor seg gjennom vakker natur omgitt av gammalskau og endeløse myrområder. Sola titter over horisonten, og de første solstrålene kaster et varmt lys på gammalskauen, og nede på elva ligger sangsvanene og gir fra seg noen forsiktige trompetlyder.

Sola kryper stadig høyere opp og treffer etter hvert sangsvanene. Og noen magiske sekunder ser det nesten ut som om sangsvanene selv er lyskilden.

Litt høyere opp i terrenget har vinteren så vidt meldt sin ankomst. Og ingenting, selv ikke sangsvanene på Enan, er vel renere og hvitere enn fjellet når den første snøen har lagt seg. Og nå har snøen lagt seg i Snasahögarna. Dette flotte fjellområdet er selve landemerket i området, med Storsnasen som ruver høyest med sine 1461 moh.

Getryggen med sine 1382 moh blir liten til sammenlikning, men den er vel så flott når den har fått på seg vinterdrakta.

Det er også reindrift i området, og tamreinen er et trivelig innslag i den flotte naturen. Og på størrelsen å bedømme, er det tydelig at dyra her har det bra. Jeg treffer på tre flotte dyr på ei lita myr inne i skogen.

Inne i gammalskauen får man naturen litt tettere på. Og her treffer jeg på de artene jeg forventer å treffe i slikt terreng. Både svartspett og tretåspett holder til her, og lavskrikene ser også ut til å trives godt. Og en av dem har funnet sin plass i sola.

En liten flokk med konglebit, har tydeligvis også funnet seg til rette i dette området for en liten stund. De beveger seg fra tre til tre, og noen ganger ned i snøen og er tydeligvis opptatt med å få i seg mat.

Snasahögarna og skogene rundt har etter hvert blitt et av mine favorittområder. Og jo mere man lærer seg et område å kjenne, desto mere spennende blir det. Og jeg gleder meg til å besøke landskapet her gjennom vinteren

Villrein og Troll i Forollhogna

2011-10-11T13:00:00.000-07:00

Da var det dags for en oppdatering fra denne kanten igjen. Og jeg starter med turen jeg og Fredrik Stige hadde til Forollhogna for et par uker siden. Basen på turen var ei hytte et stykke inn i fjellet, og planen var reinsdyrbrunst, og bukker som slåss. Men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Men reinsdyr ble det. Allerede første morgen fikk vi nærmøte med en ensom bukk. Bukken hadde en skade på høyre øye, sannsynligvis som følge av en kamp.

Da kvelden kom, fikk vi besøk. Plutselig stod en liten bukkekalv rett utenfor vinduet, og den ble værende i området hele natta. Dagen etter fant vi kalven igjen bare 50 meter fra hytta. Det var ikke andre reinsdyr å se i nærheten, så vi valgte å følge etter den lille kalven.

Og til vår store overraskelse, førte den lille kalven oss rett bort til to flotte bukker et stykke unna. Reinsdyra på Forollhogna er nok ikke spesielt sky, men det var tydelig at hormonene også spilte en rolle da en av bukkene kom snøftende mot oss. Men da den fant ut at det var snakk om folk, snudde den om og tok en annen retning. Den lille kalven derimot så ut til å bli godtatt av de noe eldre vennene, og fulgte med dem videre.

På ettermiddagen samme dag, skjedde det noe helt spesielt. Vi var så heldig å få et glimt av selveste Forolltrollet. Hvordan trollet ble til sier historien ingenting om, men det sies at han har vandret rundt i fjellet her i over 300 år. Og han bærer tydelig preg av den høye alderen. Han er 3 meter høy, men lut i ryggen, og han viser seg normalt aldri for folk. Og så vidt jeg vet, er han aldri tidligere fotografert.

Jeg og Fredrik turte knapt å gå å legge oss den kvelden. Og med Forolltrollet i området, bestemte vi oss for å dra hjem dagen etter. Det har vært mye lemen i fjellet i år. Og på vei nedover tok vi oss tid til å sitte litt i ro, og det tok ikke lang tid før de små gnagerne godtok de nye naboene. Moro å studere de små dyra og deres naturlige atferd på nært hold.

Selv om det ikke ble noe reinsdyrbrunst denne gangen, var det en flott tur med både gode og litt skumle opplevelser... Og blir det tid, tar jeg gjerne turen til Forollhogna igjen neste høst.

Klar for Forollhogna!

2011-09-20T12:24:00.000-07:00

Alle årstider har sine spesielle høydepunkt, og jeg har etter hvert fått oppleve mange av disse høydepunktene. Men en ting står fortsatt høyt på ønskelista. Og i disse dager skjer det store ting i fjellheimen. Villreinen er i brunst. Og det er denne begivenheten jeg håper å få oppleve når vi om noen få dager setter kursen mot Forollhogna.

Reinsdyra på bildene i dette innlegget er derimot ikke villrein, men tamrein fra Sverige. Dette kan naturlig nok ikke sammenliknes med opplevelsen det er å treffe på villrein, men allikevel artig å fotografere disse dyra også.

Har brukt mye av den siste tiden i skogene rundt Meråker, og i skog og fjellområdene rundt Snasahögarna i Sverige. Og selv om det ikke har blitt mye bilder, så har opplevelsene vært mange. Det er tydelig at det gode lemenåret har vært til glede for rovfuglene, og jeg har sett både Tårnfalk og Fjellvåk på hver eneste tur i disse områdene.

Og det er flotte områder. Kommer man seg opp i høyden får man virkelig inntrykk av å ferdes i urørt villmark.

En annen fin plass som er verdt et besøk er Henfallet, Sør Trøndelags største foss. Jeg og en kamerat var der for noen dager siden. Og selv om lyset var noe hardt da vi ankom fossen, var det absolutt en flott opplevelse. Fossen ligger i Tydal som for øvrig også har mye fin natur å by på.

Moskus i regnvær

2011-09-11T04:42:00.000-07:00

Dovre er en plass jeg aldri blir lei av. Og det har etter hvert blitt mange turer hit. Sist tur var jeg sammen med Svein Roger Dahlen fra Skien, som for øvrig også har lagt ut bilder fra denne turen. Sjekk bildene her. Og det var en flott tur vi hadde.
Det startet med fantastisk kveldslys den første dagen. Og vi valgte å slå leir ikke langt unna en større moskusflokk.

Men så var det brått slutt på godværet. Dagen etter våknet vi til grått vær, og utpå morgenkvisten satte regnværet i gang. Men regnvær behøver ikke være dårlig fotovær. Snarere tvert om. Selv om jeg var noe engstelig for utstyret, trasket vi allikevel bort til moskusflokken, som ikke hadde flyttet seg mye i løpet av natta.

Erfarende fjellvandrere overlater ingenting til tilfeldighetene når det gjelder valg av teltplass. Og vi hadde selvfølgelig alle fasiliteter i umiddelbar nærhet. Vann i bekken, panoramautsikt til vakre fjellområder, og ikke minst tilgang på forsvarets egne mobile utedass. På bildet under har vi Svein Roger etter å ha prøvekjørt toalettet første gang.

Moskus var selvfølgelig hovedfokus på denne turen. Men vi var også så heldig å få et møte med villreinen. Vi så dem først på lang avstand, og klarte etter hvert å komme oss noe nærmere. Men villreinen på Dovre er ikke kjent som den mest tillitsfulle, så noe nærmøte ble det ikke.

Moskusen derimot er ikke like sky som villreinen. Og man skal se seg godt om når man stikker hodet ut av teltet. Morgen nummer to fikk vi besøk av en moskus som valgte å gå rett gjennom leirplassen. Den likte tydeligvis plassen godt og ble værende en god stund før den gikk videre.

Snøhetta er den høyeste toppen på Dovre med sine 2286 meter over havet. Og dette var turen da fjellet skulle bestiges. Snøhetta er en grei topp å bestige og ikke spesielt utfordrende dersom man er i rimelig god form. Men undertegnede fikk til sin store forskrekkelse erfare at formen ikke er den beste. Og til å være så høyt oppe, følte jeg meg overaskende langt nede da jeg kom opp.

Da var det godt å ta siste natta på ei hytte på Furuhaugli. Siste dag ble brukt på Fokstumyra. Og om ikke bildene ble de beste denne gangen, så fikk jeg krysset av en ny art i fugleboka. Jordugla var en av fuglene vi så fra fugletårnet. Til sammen tre myrhauker holdt også til i området, og nede på myra fikk vi også et glimt av elgen.

Mølen: Høsten kommer

2011-09-01T10:23:00.000-07:00

Da var september i gang, den første av tre høstmåneder. Og ute i skog og mark kan man nå se ting som tyder på at høsten så smått har begynt å feste grepet. Myrene i skogen blir gradvis varmere i fargen, dagene har blitt kortere, og på fjellet har bladene alt begynt å skifte farge.

Men allerede i august skjer det ting som vitner om hvilken årstid vi går inn i. Trekkfuglene flyr sydover på denne tida, og for mange fugle- og fotointeresserte er dette et stort høydepunkt. Nå samles de på kjente steder for å få med seg trekket. Og Mølen er et av stedene som ofte besøkes på denne tida. Og jeg rakk selv et par turer hit før jeg flyttet nordover.

Det er ikke bare oss fugleinteresserte som er på jakt etter fugl. Reven er også i samme ærend. Men for reven handler ikke dette om fornøyelse og rekreasjon, som det gjør for oss. For reven handler dette om kampen for å overleve.

Spesielt mange arter fikk jeg ikke krysset av på mine få turer, men jeg hadde allikevel noen få nærmøter med noen av vaderne. Brushane var en av dem. Og det var på kvelden vi traff dem, jeg og Rune Olsen på en av turene hit. Og vi rakk akkurat å ta noen bilder av dem før sola gikk ned.

Stær var det også mye av på Mølen. Små og store flokker som suste over hodene våre. Utrolig flott å se hvordan de flyr rundt som en eneste stor organisme, selv om disse flokkene ikke kan sammenliknes med flokkene som bygger seg opp for eksempel i England og Danmark på høsten. Nesten fort gjort å glemme at dette er fugler som ellers lever i små familier. (anbefaler en titt på denne lille filmen)

Myrsnipe var en annen fugl som ofte var å se i strandkanten, flere ganger sammen med andre arter, som for eksempel polarsnipe og sandlo. Og myrsnipene var nok de fuglene som viste størst tillit.

Det var mye skiftende vær på Mølen i august, men ved et par anledninger stilte myrsnipene opp i sollyset.

Nå ser jeg fram til høsten med mindre innsekter, behagelig temperatur, og ikke minst de flotte fargene. Og dersom alt går etter planen starter jeg høsten med en telttur i helga.

Gjøvdal: Livet i skogen. Del 2

2011-08-23T11:40:00.000-07:00

Det har kommet mye nedbør i Gjøvdal i sommer, og oppe i fjellsidene dukker det stadig opp nye fosser, som ellers bare er for små bekker å regne. Elva Gjøv snor seg gjennom skogs og kulturlandskapet nede i dalen, og den vokser seg stadig større.

I en liten kulp i elva har en beverfamilie slått seg til ro. Og en kveld sitter jeg og Håkon nede i elva for å prøve å få et glimt av vår største gnager. Å sette seg slik til at det blir gode bilder er ikke alltid like lett, og jeg har brukt mange timer i elva i sommer uten å lykkes. Men at vi skulle få se bever var jeg nokså sikker på, og bare 10 minutter etter vi hadde satt oss kommer en av beverne fram, klipper av et lite rognetre, og drar det med seg ut i elva.

En annen bever kommer snart til syne, klipper av en kvist av rogna til seg selv, finner seg en passende spiseplass og gnager i seg den lille rognekvisten. For en utrolig opplevelse det er å få sitte og se dyras naturlige atferd uten å forstyrre på noen måte.

Morgenen etter er vi igjen ute i skogen. Det fuktige været sørger for en ubeskrivelig stemning i skogen. Tåka driver over myrområder og små skogstjern, og vi kan snart kjenne varmen fra de første solstrålene som bryter igjennom.

Litt senere befinner vi oss ved et større vann lenger opp i dalen. Her må vi stoppe opp å ta en titt. Noe beveger seg i vannskorpa. Og det viser seg å være to lemen som har lagt ut på en lengre svømmetur. Normalt pleier man ikke å se lemen i Gjøvdalskogene, men i år kan man se lemen overalt.

Senere har vi fått selskap av Miroslaw, som bor i Gjøvdal. Han er godt kjent i dette området, og vi får være med på en tur i flott skogsterreng. På en høyde slår vi oss ned for å slappe av å ta noen bilder. En nydelig utsikt åpenbarer seg i sør, og under oss svever dvergfalken på jakt etter mat.

På vei tilbake kommer vi over en annen av skogens skapninger. Hoggormen freser, og er tydelig irritert over å bli forstyrret i sommersola. Også hoggormen har vært ofte å se i år. Og man skal opptre med forsiktighet, selv om hoggormen stort sett ser ut til å trekke seg unna når mennesker nærmer seg.

Også i år har det vært en opplevelsesrik sommer i Gjøvdal. Og så fort det blir tid, er jeg nok på vei innover i skogene igjen

Gjøvdal: Livet i skogen. Del 1

2011-08-17T13:23:00.000-07:00

Har tilbragt mye av ferien i Gjøvdal i sommer. Og jeg ønsker å dele noen av mine beste naturopplevelser fra i sommer gjennom de neste innleggene. Alle bilder er tatt fra årets sommerferie. Og det har vært en sommer preget av uvær og tåke i Gjøvdalskogene. Mye regn gir mye tåke, og landskapet kan enkelte ganger ikke være til å kjenne igjen fra en dag til en annen. Når tåka driver over skogåsene, kan landskapet endre seg på bare noen sekunder.

Men livet i skogen går uansett sin vante gang. Og på et av hogstfeltene nede i dalen står elgen og beiter i den lave vegetasjonen. Elgen ser man ikke like ofte som tidligere. Det kan nesten virke som om hjorten er i ferd med å ta elgens plass som karakterdyr i Gjøvdal. Men det er allikevel ikke uvanlig å støte på skogens konge når man ferdes i skogen her.

Et annet hjortedyr som ofte er å se er rådyret. I motsetning til elgen, er rådyret svært vanskelig å komme inn på, og skal man ha nærkontakt med rådyret må man gå forsiktig fram.

Det er mye flott landskap i disse områdene, både i høyden der furuskogen og heiene dominerer, og nede i dalen der elva slynger seg mellom skog og myrområder.

Det er også mye fint kulturlandskap, og åkrene rundt omkring trekker også til seg litt dyreliv. Nede på et jorde har bonden slått gresset. Og morgenen etter lusker reven rundt for å se etter mus og andre småkryp.

Noen smattelyder fra naturfotografen fanger revens oppmerksomhet. Den kommer ruslende rett imot, stopper opp en stund og finner snart ut at det dreier seg om et menneske. Da forsvinner den fort inn i den mørke skogen igjen.

Et av dyrene som står på revens meny er hare. Og hare er det mye av i skogene her, og på en av skogsbilveiene i området ligger en liten hareunge og prøver å gjøre seg så liten som mulig. Men spesielt god til å gjemme seg er den ikke. Den bør nok finne seg et bedre gjemmested, hvis ikke blir den et lett bytte for reven.

Det er på morgenen dyra virker mest aktive. Men så blir morgen til dag, og det blir stille i skogen. Det er som om alle skogens dyr blir borte. Men noen skapninger liker seg best når sola varmer. Blåvinger er det mye av i lyngen på denne tida. Og det er et motiv jeg aldri blir lei.

Dersom man vet sin besøkelsestid, har skogen mye spennende å by på. Fjellet og kysten er flott på sin måte, men i skogen føler jeg at man får naturen tettere på, og kroppen får en egen ro når jeg vandrer i slik natur.

Gjøvdal: Bevermøte

2011-08-15T02:34:00.000-07:00

Det har vært en sommer med mye regn, og langt mellom godværsdagene. Elva som renner gjennom dalen har til tider vært langt over normalen, og flere steder ligger hauger med kvist og kvast som forteller hvor stor vannstanden har vært. Det er allikevel bra med folk på hyttene rundt omkring.

En kveld sent i juli, gjør jeg og min bror oss klare for en kanotur. Det er mye folk på hyttene på denne tida, og mange har brukt dagen på bading og fisking. Men når kvelden kommer har de fleste kommet seg opp av vannet, og fiskerne har dratt båtene på land.

Men når folkelivet har lagt seg våkner det nytt liv i skogene. Og det er en liten bit av dette livet jeg og min bror har håp om å få oppleve idet vi forsiktig sparker oss fra land, godt påkledd for å unngå myggestikk. Å padle en slik kveld på stille vann er i seg selv en flott opplevelse, og man får en egen ro i kroppen av å forflytte seg på denne måten. Og etter å ha padlet en halv times tid, er den plutselig der. Helt inn ved land sitter beveren og spiser.

Utrolig hvor nær man kan komme når man sitter i båt! Vi siger sakte nærmere, og beveren blir oppmerksom på oss. Den legger seg på svøm, bare få meter fra båten, og tar en annen retning. Vi velger å la det bli med dette korte møtet, og lar beveren være i fred for denne gang.

Litt rikere på opplevelser padler vi sakte tilbake til hytta, der kveldsmat og varm dyne venter.

Gjøvdal: Rådyr i brunst

2011-08-10T03:29:00.000-07:00

Har brukt mye tid i Gjøvdal i sommer. Og noe av det beste jeg vet, er å ferdes i skogene i begynnelsen av august når rådyra er i brunst. Å rusle rundt i skogen før soloppgang og høre rådyrbukken brøle er en ubeskrivelig opplevelse.

Å komme seg tidlig opp er en nødvendighet dersom man ønsker flotte opplevelser. Og på denne tida er det mye rådyr å se. Og jeg kan se at rådyrbukken i større grad holder seg i nærheten av sin utvalgte på denne tida. Det er tydelig at noe er i ferd med å skje.

Men i disse dager starter bukkejakta, noe som jeg personlig ikke ser på som noe høydepunkt. Snarere tvert imot. Slik jeg ser det kan ikke naturopplevelse og jakt på noen som helst måte sammenliknes. Og en av mine flotteste naturopplevelser har jeg hatt i nettopp Gjøvdal, da jeg et lite magisk øyeblikk stod ansikt til ansikt med en flott rådyrbukk på bare 5 – 6 meters hold.

Det er også en helt egen stemning i skogen idet sola står opp. Og med det fuktige været vi har hatt denne sommeren blir det ofte liggende tåke i skogen til langt utpå morrakvisten.

Tidlig en morgen jeg var ute hadde jeg en spesiell opplevelse. Jeg snek meg ned i et skogholt i nærheten av et jorde der rådyra ofte beiter. Jeg tok opp en pinne fra bakken og begynte å gni den mot en trestamme, grafset litt i bakken samtidig som jeg gjemte meg så godt jeg kunne. Og jommen kom ikke rådyret løpende rett mot meg. Jeg så for meg et virkelig nærmøte med den flotte bukken. Men da den kom i nærheten virket det som den fikk snusen av meg og forsvant.
Uansett var det en flott opplevelse, og moro å se at lokkingen virket.

En annen morgen var jeg ute sammen med Miroslaw Kuba som opprinnelig er fra Tsjekkia, men som har bosatt seg i vakre Gjøvdal. Han hadde med seg en lokkefløyte for rådyr. Vi fikk også denne morgenen se to dyr. Men det ble ikke mye respons på lokkinga. Men selv om man ikke bestandig får det man er på jakt etter, så er det utrolig spennende å vite at mulighetene er der.

Senere samme morgen kjørte vi en tur for å forevige noe av kulturlandskapet før tåka lettet.
Det har vært noen flotte dager i Gjøvdal med mange opplevelser. Og det dukker garantert opp flere innlegg i tida som kommer.

Sjekk for øvrig også de flotte bildene til Miroslaw på hanshjemmeside ved å klikke her.

Fugleliv på Blefjell

2011-08-06T08:38:00.000-07:00

Har ikke vært mye aktivitet på bloggen i det siste for min del. Grunnen er rett og slett at jeg har hatt en sommerferie med mye tid i skog og mark, og lite tid foran pc skjermen. Turene har stort sett gått til kjente og kjære plasser på sør og østlandet. Jeg begynner med en tur til Blefjell for ca en måned siden. Jeg og Fredrik Stige dro fra Sandefjord tidlig 8. juli. Og allerede før klokka hadde passert seks hadde vi fått våre første bilder. Et rådyr stod og beitet på et jorde, våt i pelsen etter en fuktig natt.

Så bar det innover i landet, og noen få timer senere hadde vi parkert bilen og var klare for å ta bena fatt. Blefjell lå badet i sol, og personlig gledet jeg meg stort til å tråkke innover i det flotte fjellområdet for første gang. Vi gikk inn fra østsiden av fjellområdet i retning Eriksbu, ei hytte som hvem som helst kan benytte seg av, og en Lirype hilste oss velkommen på veien opp.

Vel framme ved hytta, satte vi fra oss sekkene og tok oss noen minutter. Innsektene svermet rundt oss, og jeg fant fort ut at t-skjorte og kortbukse ikke er å foretrekke under slike forhold. Noen som derimot satte pris på alle innsektene var gulerlene som holdt til rett utenfor hytta. De trengte ikke anstrenge seg stort for å få i seg litt mat.

Etter å ha brukt litt tid på gulerlene, gikk turen til fjellområdet nord for Eriksbu. Skyene ble stadig tyngre og heipiplerka skulle snart få merke de første vanndråpene.

Vi visste at det var mulig å støte på villrein her oppe. Men det ble kun med sporene denne gangen. Heipiplerke og Steinskvett så vi til gjengjeld mye av, og flere ungfugler var også å se i terrenget. Himmelen ble stadig mørkere, og snart regnet det både på oss og på fuglene.

Dagen etter startet med sol, og utenfor hytta var gulerlene i gang med frokosten.

Denne dagen gikk turen sørover fra Eriksbu. Været var godt, men tåkedottene stod i kø, og det var til tider meget dårlig sikt. Heller ikke denne dagen fikk vi se villrein. Men vi fant flere flotte gevir i området. Ringtrost var det bra med i fjellet, og vi hørte ofte Heiloens sørgmodige pip.

Takker Fredrik for en flott fjelltur med fine opplevelser. Kan fort bli flere turer til dette området, da jeg med tid og stunder flytter til disse trakter.

Moskus på Dovre

2011-07-05T10:07:00.000-07:00

Sist helg skulle jeg etter planen tilbragt på Dovre. Men alt går dessverre ikke som planlagt. På grunn av usikker værmelding, valgte vi å utsette turen. Med 7 timers kjøring er det greit å ha gode værutsikter. Men for bare en måneds tid siden hadde jeg og Knut Børge et fantastisk møte med to av de flotte dyra. Vi var i utgangspunktet på vei til Runde, men stoppet opp på Hjerkinn for å se om det var noe liv. Og det var det…

Vi satte av et par timer hos disse to dyra før vi reiste videre. Og vi fikk se dem både til lands og til vanns.

Det har etter hvert blitt noen turer på Dovre. Og opplevelsene har vært mange. Og selv om jeg har sett moskusen flere ganger, blir jeg allikevel aldri lei. Det forhistoriske dyret er like fascinerende hver eneste gang.

Nå håper jeg å tilbringe mesteparten av ferien i Gjøvdalskogene på jakt etter elg, rådyr og bever. Lett blir det ikke. Men tar jeg med meg en god dose tålmodighet, har jeg kanskje en sjanse…

Runde

2011-06-22T22:54:00.000-07:00

For snart tre uker siden dro jeg og Knut Børge Strøm til Runde. Planen var to kvelder i lundeura, og en tur med båt rundt øya. Planen ble gjennomført, men med enkelte feilskjær underveis. Feilplassering, øldrikkende svensker og en båttur preget av høye bølger kunne fort ha ødelagt turen. Men vi hadde heldigvis flere dager på oss, og vi fikk de opplevelsene vi hadde håpet på.

Øya Runde er nok mest kjent for fuglefjellet. Men enkelte drar nok også hit for å lete etter rester av en skatt som gikk på grunn sammen med skipet “Akerendam” på 1700-tallet.

Men det var fuglelivet på runde vi var ute etter. Og de første fuglene vi kom i kontakt med var en liten flokk Fjæreplyt. Selv har jeg aldri tidligere hatt mulighet til å fotografere Fjæreplytt, og jeg ble svært overasket over hvor tillitsfulle de var. Blant alle Fjæreplyttene var også en enslig Myrsnipe som også lot seg avbilde.

En ettermiddag før vi skulle opp i lundeura, kom vi over et par fugler, som ved første øyekast så ut som fiskemåker. Men det var moro å kunne fastslå at det var Krykkjer vi stod å så på. Krykkja står på den norske rødlista som sterkt truet, og i dag er bestanden bare en tredjedel av hva den var når det ble startet overvåking av fuglen i 1979.

Storjo er en fugl man garantert har på minnekortet når man drar hjem fra Runde. Vi satte av en hel ettermiddag på slettene der Storjoen hekker.

Storjo er en fugl som har blitt mer og mer vanlig på Runde. Og i dag hekker det rundt 50 par på den lille øya.

Havsuler blir det også flere av på Runde. Et av drømmemotivene på Runde må vel være å få denne fuglen i det den stupdykker etter fisk. Da kan den treffe vannflata med en fart opptil 100 km/t. Men med høy sjø, er det ikke lett å fotografere disse fuglene i det hele tatt.

Lunden er den fuglen de fleste kommer til Runde for å se. Og det er moro å sitte i lundeura å se dem komme inn for landing. Selv prøvde jeg mye på fluktbilder. Men det var ingen enkel oppgave. Det ble med de mer klassiske lundemotivene, som jeg sikkert ikke er alene om å ha i arkivet.

Tretåspett og Ulykkesfugl

2011-06-10T09:45:00.000-07:00

Et sted i Sverige, ikke så langt fra grensa til Norge, har jeg funnet meg en liten skog der trærne tydeligvis har fått lov å stå i fred en stund. Skogen ligger rett utenfor Snasahögarna, et fjellområde som strekker seg 1463 moh. Grantrærne her har fått lov å vokse seg store og tykke, og på bakken ligger gamle trestammer på kryss og tvers. Bjørketrærne er krokete og er preget av høyden skogen ligger i. Lav henger fra kvistene og forsterker følelsen av å vandre i urørt skog.

Enkelte fuglearter liker seg også godt i slikt landskap, og en av dem er Lavskrika. Den som har opplevd denne fuglen på nært hold, skjønner fort at den ikke er spesielt sky. Den er faktisk spesielt tillitsfull. Dersom man går tur i skogen der denne fuglen ferdes, kan man ikke være sikker på å ha matpakka i fred. Dette har jeg fått erfare på turene jeg har hatt i dette området. Jeg har hatt fuglene sittende på kneet og de har spist av hånden min. At fuglene viser slik tillit gjør virkelig inntrykk.

Lavskrika trives godt i skoger med mye lav som i denne skogen. Lav er en del av reirmaterialet, og det gir god isolasjon mot kulde. Og navnet Lavskrike har den fått nettopp på grunn av dette. Andre navn som er brukt om denne fuglen er raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa

Lavskrika har også hatt ord på seg for å bringe ulykke, og navnet “ulykkesfugl” har blitt brukt om denne fuglen, og i gamle dager sa man at, dersom man møtte lavskrika på vei til skogsarbeid, ville det hende en ulykke. Men i senere tid er den nok mer kjent som tømmerhoggernes venn. I Jämtland, der disse lavskrikene er fotografert, blir fuglen kalt for röutjöx, uten at jeg vet opphavet til dette navnet. Andre svenske navn er enskrika, lappskata, köxiken och olycksfågel.

Store tette grantrær gir beskyttelse mot rovdyr, noe som kanskje er ekstra viktig når ungene vokser til. Foreldrene kommer gjerne på kloss hold, men ungene virker mer forsiktige, og blir sittende høyt. Nedenfor er en av ungene kommet på fotohold, og selv om den begynner å likne foreldrene, så kan man fortsatt se rester etter litt dun i fjærdrakta. Familien holder sammen hele sommeren, så kanskje treffer jeg denne familien igjen senere.

En annen fugl som trives i skogen her, er Tretåspetten. Den er avhengig av dødt og døende trevirke der den finner blant annet barkebiller og larver. Og dødt trevirke har den nok av her. Den foretrekker helst grantrær som reirtre, i motsetning til andre spettearter som helst velger løvtrær.

Tretåspettens verste fiende er moderne skogbruk, og i Sverige har bestanden gått ned på grunn av dette.

Heller ikke Tretåspetten er spesielt sky av seg. En dag da jeg satt og fotograferte og matet lavskrikene, kom tretåspetten på kloss hold. Så satt jeg plutselig og fotograferte tretåspett med lavskriker på fanget. Da er en naturentusiast som meg i himmelen, og en slik naturopplevelse glemmes ikke.

Det gjør meg virkelig godt å ferdes i områder som dette. Å se at det finnes områder som får stå i fred for ødeleggelser fra oss mennesker. Og få oppleve de flotte kulissene og det store mangfoldet i slike skoger. Her inne i gammalskogen er det godt å være. Det er som det stod i et sitat jeg leste.
“Naturens største glede, er menneskets fravær”

Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark

2011-06-07T09:28:00.000-07:00

Jeg har bodd i Trøndelag i snart ett år nå, og flere ganger har jeg vært inne ved grensa til Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark uten å begi meg opp i fjellheimen. Men for et par uker siden var det omsider dags for å se dette vakre landskapet fra innsiden. Jeg tok turen sammen med Endre, og vi kjørte inn til nasjonalparken fra Stjørdal og kommer da inn lengst nord i parken. Og dette er kanskje den enkleste veien for å komme seg fortest opp i fjellet.

Og det gikk ikke lang tid før vi kunne krysse av både rype og heilo. Det skal visstnok være bra med fugleliv i parken. Og det beste området i så måte er nok det store myrområdet rundt Stråsjøen og Øyelva helt vest i nasjonalparken. Dette området ble fredet som fuglereservat i 1983.

Været skifter fort i fjellet, noe vi fikk erfare på denne turen. Turen startet med sol, men utover dagen kom flere byger på rekke og rad. Et lite under at vi slapp unna de verste regnbygene. Men haglbygene slapp vi ikke unna.

Ryper så vi flere av. Og noen av dem var ikke spesielt sky, så det lot seg gjøre å snike seg et stykke innpå. Personlig synes jeg vinterdrakta er den fineste, men vårdrakta er flott den også.

Heilo er en annen av fjellets flotte skapninger. Og ikke bare er den flott å se på, men lyden er også meget spesiell. Høres nesten litt sørgelig ut når den plystrer ut den melankolske lyden.

Lemen derimot så vi heller lite av. Og etter å ha vært mye i fjellet på forskjellige steder, er det mye som nå tyder på at lemenbestanden har kollapset. Det er ikke i nærheten samme antall lemen nå som det var for en måned siden.Turen ned gikk, ikke helt uventet, raskere enn turen opp. Vi hadde selvfølgelig bæreposer med oss. Og de ble brukt som akebrett i skyggehellingene der det fortsatt lå snø.

Horndykker.... og ræva på en orrfugl

2011-05-31T10:02:00.000-07:00

7. mai tok jeg med meg sovepose og gikk til skogs med planer om å tilbringe natta ute. Den beste tida for orrfuglleik var nok over, men jeg hadde fått vite om en orrfuglleik som jeg gjerne ville sjekke. På vei opp til myrområdet fant jeg et horndykkerpar som holdt seg ganske nært land på grunn av isen som fortsatt lå på vannet. Jeg stoppet bilen, og snek meg ned, og la meg flat i vannkanten.

Det var tydelig at horndykkerne ikke brydde seg stort om mitt nærvær. Og på det nærmeste var de faktisk innenfor nærgrensa til objektivet, som skal være ca 4,5m. Sola kom inn skrått bakfra, så lysforholdene var ikke det enkleste. Men jeg sparte ikke på kruttet av den grunn. Mange bilder ble tatt, og på noen av dem fikk jeg litt lys på hodet.

Sammen med et bilde av noen kvinender, som jeg tok tidligere på dagen, skulle det vise seg at det var horndykkerbildene jeg måte sette min lit til.

For orrfuglbilder ble det dårlig med. Joda… jeg fant orrfuglleiken, og det var bra med fugl. Problemet var bare at de kom sammen med sola, og med sola kom varmen, som igjen sørget for å tette objektivet med dugg. Jeg vil tro at det var på grunn av temperaturforandring. Men jeg har aldri vært plaget med dette tidligere. Prøvde å tørke av en gang, men rakk ikke mer enn ett bilde før det tettet seg til igjen. For øvrig et ræva bilde...

Men etter en vår med mye fritid sitter jeg uansett igjen med mange orrfuglbilder. Og noen ganger er det flott å bare sitte å se. Og det fikk jeg tid til…

Orrfugl i Eventyrskog

2011-05-19T09:13:00.000-07:00

Helt i slutten av april var det klart for nok en orrfuglleik. Denne gangen gikk turen til selveste eventyrskogen sammen med Hans Jørgen. Og som alltid er forventningene store når man trår inn i dette flotte skogområdet. For her kan hva som helst skje. Og noe hadde skjedd på myra, antakeligvis bare en dag eller to før vi kom opp.

I utkanten av myra lå en haug med fjær fra orrfugl. Hvem som var syndebukken vites ikke. Men det var ingen tvil om at det var en orrfugl mindre i skogen. Men det ble en flott ettermiddag og kveld i skogen. Et vendehalspar hadde tydeligvis slått seg ned i området. Og småfuglene sang på alle kanter. Vi la oss i hvert vårt telt, og senere på kvelden kom noen av orrfuglene nedpå for å spille. Slett ikke noen dårlig naturopplevelse å sovne til lyden av buldrende orrfugler. Og buldrende orrfugler skulle det bli dagen etter også.

Det var bra med fugl på myra, og noen var mer aggressive enn andre. Fuglene slåss så fjæra føyk. Og de ga seg ikke før sola stod høyt på himmelen. Jeg blir aldri lei lyden av orrfuglenes tsjooing og buldring. Og hadde det ikke vært for at man har noe som heter hverdag og plikter, ja så hadde jeg helt sikkert ligget ute enda.

Takk skal du ha Hans Jørgen for en flott tur i dine flotte skogområder! Eventyrskogen skuffer aldri!

Tiurleik i Flesberg

2011-05-10T01:04:00.000-07:00

Et sted i Flesberg, mellom noen gamle grantrær, sitter jeg og Håkon klare i hvert vårt telt. Vi er ute for å se om vi kan komme inn i privatlivet til kongen av skogsfugl, nemlig tiuren. Kvelden før hørte vi vingeslag, og nå gjenstod det bare å se om de fortsatt var her. Joda, det høres knepping fra flere hold, men foran teltet er ingen tiur å se. Bokfinken strekker hals. Kanskje den også gleder seg over tiurens skuespill.

Et par tiurer holder stand et stykke bak teltet. Det er mørkt her inne i skogen, og det blir ikke lett å ta bilder nå. Jeg gjør allikevel et lite forsøk. Jeg vrir meg rundt, og lager en litt større åpning i teltet. Jeg får et par bilder på brikka, selv om de tydelig bærer preg av det dårlige lyset. Uansett bilder eller ikke, så er stemningen helt ubeskrivelig.

Tiurene holder det gående til langt utpå formiddagen. Klokka passerer halv tolv før spillet er over, uten at noen av dem kommer på fotohold. Vi bestemmer oss for å forflytte oss enda lengre inn i Flesbergs skoger. På veien møter vi på en som ikke er spesielt begeistret for selskap. Vi setter allikevel av noen minutter hos den nesten helt sorte hoggormen før vi drar videre.

Utpå ettermiddagen er vi igjen stilt inn i tiurmodus. Vi finner mye spillmøkk på den nye plassen, og forventningene er høye. Men mat må’n ha, og Håkon, som er kokk for anledningen, disker opp med pølser og nudler, noe jeg merkelig nok ikke har prøvd før. Og skal det være fest, så skal det være fest, og jeg tar fram tallerkenene vi kjøpte på coop, som for øvrig passer utmerket til anledningen.

Vi rekker å knipse et par bilder før vi kryper i påsan. Terrenget er utrolig flott. Og jeg får frysninger bare ved tanken om å se en tiur på skogbunnen her inne.

Så er det bare å prøve å få noen minutter på øyet før det braker løs på morrakvisten. Vi rekker å høre tiurens vingeslag før vi svever inn i drømmeland. Og fra et drømmeland til et annet… På morrakvisten hører vi knepping på alle kanter. Vi har god oversikt, og ser flere tiurer rett utenfor kamuflasjen. I tillegg hører vi lyder lengre unna, og vi blir enige om at det må være minst 6 – 7 tiurer på plassen. Og der, i vår retning, dukker tiuren opp mellom trestammene.

Vi har valgt å rette linsa mot en liten høyde der vi fant mye spillmøkk, og mye tyder på at det er dette som er sjefsplassen. Røy ser vi dessverre ikke, men vi er ganske sikre på at det er tiuren vi har foran oss får sine gener ført videre til en ny generasjon storfugl.

Det tar lang tid før spillet er over. Også nå passerer klokka halv tolv før det tar slutt. Det har blitt mange timer i kamuflasje. Og vi har virkelig fått godt utbytte av tiden vi har brukt. Årets tiurleik er over, men neste år er vi klare igjen. Takk til Håkon for en flott tur, og for naturopplevelser man kan leve lenge på.

Gjøvdal - mitt paradis

2011-05-07T05:09:00.000-07:00

Ja, for det er slik jeg føler det, når jeg vandrer rundt i skogene i Gjøvdal. Det er noe spesielt med naturen her som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som utvilsomt virker veldig forlokkende på meg. Jeg føler liksom at jeg får naturen så tett innpå meg her inne.
Valget står mellom å ferdes på heiene høyt oppe i terrenget, eller nede i dalen, der elva Gjøv slynger seg gjennom spredt jordbrukslandskap og fine skogområder. Her finnes mange idylliske, små og store skogsvann, og små myrtjønn i trolsk natur. (bildet under er fra 2010)

Når turer skal planlegges, er Gjøvdal bestandig et alternativ som vurderes, og det meste av årets påskeferie ble også lagt hit. Og på kjøreturen et sted sør for Åmli ble jeg vitne til en solnedgang jeg sjelden har sett maken til.

På et jorde nederst i Gjøvdal stod en hjorteflokk og beitet. Rådyr og elg har det alltid vært mye å se av her, og de siste årene er også hjorten blitt et vanlig syn.

Sent framme som jeg var, ble den første natta tilbragt på hytta til mine besteforeldre. Men utpå ettermiddagen dagen etter, bar det oppover mot myrområdet der orrfuglen spiller. Her stod teltet allerede og ventet, og det var bare å sette seg ned å vente på at kvelden skulle komme. Etter å ha vært vitne til nok en fantastisk solnedgang, krøp jeg inn i kamuflasjeteltet.

Morgenen etter var det full fart på myra igjen. Tre høner observerte jeg også tidlig på morrakvisten, men dette var lenge før lyset kom, så noen gode bilder av orrhøne har jeg fremdeles ikke.

Lyset ble etter hvert godt nok for å få noen bilder. Men så ble det stille blant orrhanene. Alle kikket i været et kort øyeblikk, før de tok til vingene. Med det samme hørte jeg et sus, og hønsehauken kom som et prosjektil gjennom lufta, og etter en av orrhanene. Jeg så så vidt skyggen av dem i det de forsvant ut til siden. Det ble med ett helt stille, og fotografen satt måpende igjen med en naturopplevelse han sent kommer til å glemme. Det ble ikke flere orrfugler på myra den morgenen.

Så bar det nedover i dalen igjen. Hytta skulle være basen for de siste to dagene her oppe. Og man skulle ikke dra langt for å finne motiver. Aldri før har jeg sett lemen her oppe tidligere, men nå var det plutselig lemen overalt. Og noen av dem hadde lagt ut på virkelig ambisiøse svømmeturer. Da var det bare for fotografen og se seg ut retningen, og vente til de nærmet seg land.

Gjøvdal er uten tvil en av mine favorittplasser. Her er godt med dyr, og ikke minst mye vakker natur. Og er man riktig heldig kan man treffe på virkelige godbiter i dette området. Selv har jeg flere av mine absolutt beste naturopplevelser fra disse områdene. Og den kanskje aller største er et nærmøte med Hubro for noen år tilbake.
Og kanskje blir det flere store naturopplevelser her i tiden som kommer. For mye av årets sommerferie blir nok også tilbragt her.

Orreleik i Gjøvdal

2011-05-04T00:37:00.000-07:00

For ganske nøyaktig ett år siden, var jeg og Rune Olsen på orreleik i Aust Agder. Spesielt heldige med bildene var vi ikke den gangen. Men makan til god orreleik hadde vi aldri sett. Leiken ligger høyt i terrenget og er omkranset av fjellknauser og flotte myrpytter på alle kanter. Siden den gangen har årets tur allerede vært spikret. Og onsdag 20. April stod vi klare for å ta bena fatt.

Snøen har gått tidlig i år, og turen opp ble lettere enn året før. Oppe på myrområdet satte vi opp kamuflasjen, denne gangen på riktig myrflekk. På myra så vi tydelige spor etter kamp, og forventningene var store for det som kom til å skje dagen etter. Men allerede på kvelden skulle vi få besøk av et par spillegale orrhaner. Vi satt og fyra bålet i det de kom susende ned, bare noen meter unna. Forventningene ble ikke noe mindre etter episoden.

Og ganske riktig. Tidlig neste morgen flakset det til, og på myra satt et par orrhøner og en del orrhaner. Lyset var ikke godt nok for å få noen bilder nå, men to av orrhanene holdt på utenfor kamuflasjen utover morrakvisten og ga de to naturfotografene mulighet for å få noen bilder på brikka.

Så kunne jeg og Rune ta fatt på hjemturen, godt fornøyd med bildene sammenliknet med i fjor. Men det er fortsatt mange motiver på orreleiken som ikke er tatt. De motivene skal vi ta til neste år. Takk til Rune for en flott tur til Gjøvdal, noe jeg håper blir en tradisjon i årene som kommer.

Påske på Mølen

2011-04-29T05:40:00.000-07:00

I slutten av april kunne tida gjerne stått still. Eller i alle fall gått litt saktere. Det er så mye som skal oppleves på denne tida. Og for en skogens mann, er det selvfølgelig skogsfugl som står øverst på ønskelista disse dagene.
Men først vil jeg gjerne fortelle om en tur jeg hadde til Mølen for snart to uker siden. Noen har nok lest og sett bilder fra turen tidligere. Hvis ikke bør det gjøres på Rune Olsens blogg.

Da er det vel unødvendig å si at Rune også var med på turen. På bildet over sittende å forevige landskapet ved Hallevannet i Larvik. Tåkedis i lufta gjorde at lyset denne morgenen ble veldig spesielt. Lyset var minst like fint da vi kom fram til Mølen.

Fugleliv er det nok av her ute ved havet, og de kanskje mest tallrike denne gangen var Tornirisk, som vi så mengder av i busker og kratt. Men ekstra moro ble det da vi fikk øye på en enslig Lappspurv, som heller ikke virket spesielt skremt over å få et par telelinser rettet mot seg. Mange bilder ble tatt, og denne gangen var det motlysbildene jeg ble best fornøyd med.

Mange andre fugler var også på plass, og det skal synges for full hals for å bryte igjennom med sin sang. Gulspurven presser strupen til det ytterste for å hevde sitt revir. Eller kanskje er det damene som skal imponeres.

Etter en lang vinter, der fremkommeligheten er best langs kysten, ser jeg frem til å tråle skogene på kryss og tvers i tiden som kommer. Fra nå av er det innlandet som gjelder. Og jeg håper å få lagt ut bilder av både Orrfugl og Tiur etter hvert.

Vår på Tautra

2011-04-04T14:22:00.000-07:00

Jeg har sagt det mange ganger. Og jeg sier det igjen. Nå er vinteren over! Det fikk vi en bekreftelse på, jeg og Knut Børge, da vi søndag morgen dro til tautra for å leite etter bevis. Og det var mye som minnet om vår på tautra den dagen. Nede i strandkanten hadde vannet laget flotte formasjoner i sanden, og de første solstrålene farget himmelen i rødt og blått.

Etter hvert beveget vi oss over fra landskap til fugler. Og fugler var det nok av. Det var småfuglene som var de mest samarbeidsvillige. Mens sjøfuglene stort sett holdt seg på lang avstand.

Bildekk er kanskje ikke noe favorittmotiv. Men litt artig likevel å se hvordan naturen tar hånd om saker som blir liggende en stund.

Det var lyder rundt oss på alle kanter. Og den lyden som kanskje vekket mest vårfornemmelser i meg var svarttrostens vakre strofer. Noe av det beste jeg kan tenke meg, er å sitte langt inne i skogen, kanskje på ei lita myr, å høre svarttrosten synge til langt på kveld. En ikke fullt så høyrøstet fugl er fuglekongen. Men hvis man stopper opp og lytter, så er det ikke vanskelig å dra kjensel på den karakteristiske lyden fra vår minste fugl.

Utover dagen bestemte vi oss for å bytte lokalitet, og vi havnet til slutt på Ørin utenfor Verdal. Heller ikke her var det gode muligheter i sjøen. Derfor ble det en rusletur i et lite skogholt der lyset var noe mer dempet. Her traff vi også på en art som opptrer noe mer anonymt en de andre fuglene i skogen. Trekryperen gjør ikke mye leven av seg, og kan være lett å overse. Men med to topp motiverte naturfotografer, glad for å ha overlevd den lange vinteren, er det ikke mye som går ubemerket hen.

Det var en deilig dag i fjæra, med sol fra blå himmel og smeltevann som banet seg vei gjennom kulturlandskapet. Jeg har aldri gledet meg så mye over våren som jeg gjør akkurat nå. Og jeg synes synd på de som ikke har evnen til å glede seg over naturen og det som skjer der ute. Spesielt på denne tida.
Knut Børge er et godt eksempel på en som gleder seg over naturen. Og det er inspirerende å være ute med en som kan sette navn på det meste som folk ellers bare går forbi. Fikk blant annet en leksjon i lavarter i løpet av turen.

Måneskinnstur til Sona

2011-03-24T12:23:00.000-07:00

Lørdag for en uke siden dro jeg på tur sammen med et par andre, som også har forvillet seg fra Sandefjord og opp i de Nord-Trønderske skoger. Målet for turen var Ytre Sonvatnet, rett på utsiden av Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark. Det skulle være fullmåne denne dagen, og hvis vi var heldige med været skulle det være en mulighet for å få noen måneskinnsbilder i løpet av kvelden. Og det begynte lovende. Rett før sola gikk ned åpnet det seg en luke i horisonten, og vi fikk noen minutter med fint kveldslys.

Men utover kvelden, ble hullene i skydekket mindre, og vi hadde vel egentlig mistet trua på måneskinn da vi fyra opp bålet og fant fram pølsene. Men plutselig kunne vi skimte lys over en av fjelltoppene. Skylaget sprakk opp igjen, og ikke lenge etter var månen oppe.

Resten av kvelden gikk stort sett med på å prøve å få den flotte stemningen inn på minnebrikka. Og ved ni tida ruslet vi tilbake til bilen med månen som lyskilde.

I løpet av tida jeg har bodd i Trøndelag har jeg hatt flere turer til dette området, men jeg har fortsatt ikke vært innenfor nasjonalparkgrensa. Men når snøen trekker seg tilbake, vil jeg ta med meg teltet og utforske den flotte naturen der oppe.

Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark er 441 km2 og ble vernet så sent som i 2004. Det skal ha vært mye trafikk i dette området fra langt tilbake i tid, og derfor er området rikt på kulturminner, setergrender og rester etter gamle boplasser, i tillegg til vakker natur.

Ørn i Flatanger

2011-03-15T16:14:00.000-07:00

Fredags kveld var vi på vei mot flatanger, jeg og Knut Børge Strøm. Målet for turen var ørneskjulet til Ole Martin Dale. Ved ti tida på kvelden parkerte vi bilen og gikk opp til skjulet. Jeg for min del var ekstra spent, da dette var første gang jeg hadde mulighet til å få nærkontakt med den fantastiske fuglen. At det er snakk om store fugler var jeg klar over, men når den første ørna brettet ut vingene og gikk inn for landing 0730 lørdag morgen, ble jeg allikevel overasket over det enorme vingespennet. Ikke lenge etter kom snøværet. Og det skulle vise seg at hele denne dagen skulle være preget av kraftig snøvær, og mye vind. Og det kan by på spennende motiver.

Mange bilder ble fyrt av utover dagen. Og våres begeistring ble ikke mindre da en flott Havørn lander foran skjulet. Maten turte den ikke å røre, men satte seg isteden flott til oppe i ei furu. Også her ble det mulighet for noen bilder i snøstorm.

Kvelden nærmet seg, og sultne var vi. Men først måtte bilen graves fram. Og jeg fikk gleden av å overrekke Knut Børge min gode biltema spade, forøvrig uten skaft, og fikk fanget det hele med kamera.

Etter en god middag, var vi igjen på vei opp til skjulet. Og etter en dag med masse besøk foran skjulet, hadde vi store forventninger for søndagen. Lesestoff er godt å ha med seg når ventetiden blir lang.

Og lesestoff fikk vi bruk for det meste av søndagen. En skidag var trolig grunnen til at ørnene holdt seg unna den dagen. Men en flott kongeørn tok seg allikevel tid til et lite besøk utpå ettermiddagen. Og selv om besøket var dårligere på søndag, var det allikevel en fantastisk helg.

Takker Ole Martin for en fantastisk opplevelse, og Knut Børge for en flott tur.

Har også forsøkt å ta levende bilder fra turen.
Håper de virker!

Fugler og fjell

2011-03-07T11:01:00.000-08:00

Etter en lang periode uten noen særlige resultater på bildefronten, var det deilig og igjen kunne fyre løs med kamera på høyserie.

Søndag morgen traff jeg en opplagt Knut Børge Strøm på stasjonen i Stjørdal. Derfra gikk turen først til Nedre Leirfossen i Trondheim. Og her var det fugl ja…
Utenom sangsvaner og kvinender, så vi blant annet skarv, brunnakke, laksand og fossekall.

Den siste tida har jeg prioritert mye landskapsfoto. Men jeg skal si det var moro å ha fugler foran linsa igjen. Vi lå flate i vannkanten for å prøve å få en lav kameravinkel. Undertegnede var selvfølgelig godt forberedt, og hadde med seg laken som vi la under oss for ikke å bli våte. Det fungerte utmerket…... de første fem minuttene…

Etter å ha ligget i vannkanten en stund og trukket til seg nok vann, gikk turen nordover og østover mot svenskegrensa. Her har jeg vært flere ganger tidligere, og jeg liker disse områdene godt.

Bildet som Knut Børge er i ferd med å ta her, kan du finne på KBSnaturfoto sammen med flere bilder fra turen.

På bildet over ser vi Steinfjellet som ruver majestetisk over Teveldalen med sine 909 moh. Man kan nesten ikke ta et landskapsbilde her, uten å ha Steinfjellet i bakgrunnen.
Og rett før sola gjemte seg bak fjellet, fikk vi noen minutter med magisk lys. En kanonavslutning på en flott dag.

Mølen igjen!

2011-02-21T10:18:00.000-08:00

Endelig er det nye kameraet i hus etter at min gode gamle canon 40d tok kvelden. Jeg falt til slutt på 7d, et kamera jeg har ønsket meg lenge.
De første bildene ble tatt på Mølen i forrige uke.
Lørdag ettermiddag dro jeg og Rune Olsen for å få med oss solnedgangen der ute. Og solnedgang ble det, i fantastisk vær, og usedvanlig vindstille til Mølen å være.

Vi var også så heldige og fikk se både havørn og sel på turen.
På bildet nedenfor står Rune å foreviger den flotte solnedgangen.
Runes bilder kan dere se ved å trykke her

Søndag morgen gikk turen tilbake igjen for å få oppleve soloppgangen. Denne gangen dro jeg sammen med Odd Lie og Håkon Skarsholt. Og det var like fint på Mølen nå som kvelden før. Selv om gradestokken viste 15 minusgrader, la det ingen demper på stemningen.

Tilbakeblikk

2011-02-04T11:17:00.000-08:00

Februar er godt i gang, dagene blir lysere og våren er ikke mange ukene unna. Vi har nok fortsatt noen tøffe vinterdager foran oss. Og vintern er flott, så de dagene skal vi ta godt vare på. Men jeg skal ikke nekte for at blodet bruser litt ekstra når jeg tenker på hva vi har i vente.

Men kveldene er fortsatt nokså lange, og da sitter jeg gjerne og studerer kartet og planlegger fremtidige utflukter. For tida bor jeg i et gammelt stabbur, og her kommer jeg i den rette stemningen når kartet skal studeres. Her sitter jeg tenker tilbake på fjorårets mange naturopplevelser, og håper at året som kommer byr på like mange opplevelser.

I tida som kommer blir det forhåpentligvis noen turer i nordtrøndersk og svensk skog og fjellandskap. Men det første store høydepunktet i år blir påskeferien med orrfuglleik og andre naturopplevelser i skogene i aust agder. Her har jeg tilbrakt mye tid, og jeg blir aldri lei av disse områdene. Bildet under er tatt i Gjøvdal i Aust Agder i fjor sommer.

Ellers håper jeg å få brukt mye tid i hjemlige trakter ved Skrim naturreservat og områdene rundt Kongsberg. Hadde noen flotte turer i disse skogområdene i fjor, og her er det ikke vanskelig å finne villmarksfølelsen og skogens ro. Bildene under er tatt i områdene rundt Skrim.

Hva som venter i tida framover er det ingen som vet. Men jo mer tid man bruker ute i naturen, jo større er mulighetene for gode opplevelser. Og jeg har ikke tenkt til å ligge på latsida…

Yxney

2011-01-20T03:38:00.000-08:00

Første tur i 2011 ble også en tur ved vestfoldkysten. Når jeg skal ut til kysten utenfor Sandefjord, er Yxney et sted jeg gjerne tar turen. 1. nyttårsdag dro jeg og Rune Olsen til Yxney. Og med skyfri himmel og kald og klar luft, var det flott ved kysten den dagen.

Yxney er et spennende og variert område helt ytterst på Østerøya utenfor Sandefjord. Det er et naturreservat i området, og vi finner også Tønsberg Tønne her ute.

Det hadde lenge vært kaldt i området, og små og store isblokker lå strødd på strendene.

Dette ble nok den siste turen langs kysten på en stund. Nå er jeg tilbake i Nord-Trøndelag, og kjenner jeg meg selv rett, så blir det nok noen turer i de trønderske skoger etter hvert.

Vinter på Mølen

2011-01-11T12:23:00.000-08:00

Som noen kanskje har skjønt, så er jeg en skogens mann. Men naturen ved kysten har også mye vakkert å by på.
I juleferien tok jeg et par turer til Mølen, utenfor Stavern I Larvik. Dette er Norges største rullesteinstrand, og ble formet etter siste istid. Her er også mange gravrøyser, og de mørke bergartene på en odde kalt Saltstein, vitner om en gammel vulkan. Mølen er også en populær raste og hekkeplass for fugler.

Vinterstid kan det derimot virke nokså forlatt og øde på Mølen. Men spor i snøen tyder på at det er bra med både hare og rådyr her ute også på denne tida av året. Og spennende fuglearter kan observeres året rundt. Fjellerkene på bildet under traff jeg nyttårsaften for et par år siden.

Men denne gangen var det først og fremst landskapet som skulle foreviges. Og for dem som liker å fotografere, eller bare nyte landskapet, så er Mølen rette plassen å besøke. På denne tida er det heller ikke mye mennesker her ute, og man kan ha hele plassen for seg selv.

Den siste tida har jeg fått sansen for landskapsfoto, og jeg kommer til å bruke mye av tida som kommer til å prøve å ta flere og bedre landskapsbilder.

Det er mye flott natur der ute som bør foreviges, og med skiftende vær og flere årstider, kan det samme landskapet forandres totalt fra en dag til en annen.

Bildet under er fra i fjor vinter.

Mølen er nok en plass jeg kommer til å reise tilbake til mange ganger.

Skogen der hjemme!

2011-01-05T11:43:00.000-08:00

Vi bor i et land med flotte naturområder. Uansett hvor i landet man bor, er det ikke lang vei ut i skog og mark. Har etter hvert besøkt mange flotte plasser rundt om i vårt langstrakte land. Og det er fortsatt mange plasser jeg gjerne vil besøke. Det er først og fremst i skogen jeg trives, og da er muligheten mange. Allikevel er det ingenting som er så godt som å traske rundt i skogen der hjemme. Her er jeg kjent, og jeg føler en spesiell tilhørighet til disse områdene. Å finne roen i disse skogene er ingen kunst.

I slutten av desember var det tid for ferie, og da gikk selvfølgelig turen hjem til Sandefjord. Her er veien kort, enten man vil ut i skogen, eller ned mot kysten. Det ble selvfølgelig mest skogsturer for min del. Været var varierende til tider. Men alt har sin sjarm, og det er like godt å kjenne snøen piske i ansiktet, som å stå å nyte soloppgangen på en av de store myrområdene i skogen.

Og når nysnøen har lagt seg, er forholdene gode for å tyde sporene i området. Og i skogen her hjemme er det godt med dyreliv. En dag jeg og Rune Olsen var ute, var vi heldige og fikk se en hare i flott vinterdrakt. Rådyr ser man opptil flere ganger på en liten tur. Og både rev og elg er det sjanse for å møte på.

I ei elv lengre inn i terrenget holder fossekallen til vinterstid. Og etter kulda vi har hatt så langt i vinter, er det ikke mange åpne plasser igjen nede i elva. Der det fortsatt er åpent vann er det trangt om plassen, og det er ikke uvanlig at det blir litt slåssing fossekallene imellom. Med tett skog på begge sider av elva, er det ikke mye sol som slipper til i løpet av vinteren. Men ved vannet der elva kommer fra, åpner landskapet seg, og sola treffer skogen på andre sida.

Turene jeg har hatt i skogen der hjemme har gitt meg utrolig mange flotte naturopplevelser. Og jeg ser ingen grunn til å reise land og strand rundt for å oppleve flott natur.

Jeg leser en del natur og fotomagasiner, og har den siste tiden lagt merke til at det er stort fokus på turer til kjente områder. Har sett utallige bilder fra blant annet Svalbard, Afrika, Canada og andre kjente plasser. Det er sikkert flotte opplevelsesrike turer. Men ikke glem at vi har noe av verdens flotteste natur rett utafor døra.

Vinter i Storlien

2010-12-05T23:53:00.000-08:00

Storlien ligger på svensk side, noen km øst for Meråker. Her er det ikke mange svensker å treffe, og de fleste som er her er nordmenn på hytte- eller handletur. Men her er også flotte turområder.

Lørdag tok jeg turen til Storlien. En liten tur innom butikken ble det selvfølgelig, og det var moro det. Men den flotteste opplevelsen var allikevel en tur innover i terrenget. Billigere var det også. Parkerte på ”tull”-stasjonen, og fulgte derfra en oppkjørt scooterløype innover.

Sola er ikke lenge fremme på denne tida. Men når den først er fremme, liger den lavt på himmelen, og det gir mange flotte motiver. Trærne var pakket inn i hvite snøkrystaller, og de så nesten kunstige ut når sola lyste dem opp.

Spor etter rev og hare så jeg mye av. Men sjansene for å se disse dyra på dagtid er nok ikke store. Men allikevel er det godt å få en bekreftelse på at det er litt dyr i området. Små striper etter smågnagere går også på kryss og tvers over snøen.

Men som sagt, er dagene korte, og man får benytte seg av det lille som er av lys når man har en sjanse. Om en ukes tid går turen hjem til Sandefjord og Kongsberg, og jeg gleder meg til lengre dager og turer i kjente omgivelser.

Bilder i vinterkulda

2010-11-29T23:31:00.000-08:00

Har ikke blitt mye foto den siste tiden. Men noen småturer har det blitt.

Meråker er en plass jeg liker godt, og her er flotte skog og fjellområder lett tilgjengelig. For noen uker siden traff jeg på Lavskrika. Og den satt stor pris på at jeg ofret matpakka. Brød med ost gikk ned på høykant, og selv om lyset var vanskelig fikk jeg mine første bilder av Lavskrike.

Noen dager etter var jeg igjen på samme plass, i håp om å få flere bilder av lavskrika. Men ingen lavskrike var å se. Derimot kom en flokk med grankorsnebb, som landet i tretoppene rett foran meg. Denne gangen var jeg heldigere med lyset, og med snø i lufta ble det flott stemning i gammalskauen.

Nå har kulda kommet til Nord-Trøndelag, og de siste dagene har gradestokken vist jevnt 15 minusgrader. Og det ble en kald opplevelse da jeg og to andre dro til Sonvatnet et stykke øst for Stjørdal. Men til tross for kaldt vær, ble det en flott tur.

Kulda har skapt flotte isformasjoner i elva, og med snø på bakken blir det lyst og trivelig selv om sola ikke er lenge oppe. Vi fikk også oppleve fossekallen, som fortsatt har litt åpent vann å boltre seg i.Og forhåpentligvis blir det tid til flere turer ut i skog og fjell før jeg reiser hjem i midten av desember.

Blant Moskus og Villrein. Del 2

2010-10-29T12:10:00.000-07:00

Foreløpig har det vært full klaff med turen til Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark. Vi er på vei mot et vann lenger inne på fjellet, og føret er lett å ta seg fram i. Den ellers så fuktige bakken har fryst til, og nysnøen gjør det lett å tyde sporene i området. Og i snøen ned mot vannet ser vi masse reinsdyrspor. Her er det ikke lenge siden dyra har vært. Nede ved vannet står en moskus og beiter i krattet. Og fossekallen holder til i elva som renner nedover i dalen. Vi krysser elva for å komme oss nærmere moskusen, men når moskusen legger seg ned og blir borte i krattet, bestemmer vi oss for å gå videre.

Det går mot kveld, og sola er på vei ned. Vi velger å holde oss på den siden av fjellet der vi får mest ut av sollyset. Og etter en stund stopper Fredrik opp og peker. Og langt der borte ser vi en liten villreinsflokk. Og det viser seg etter hvert at dette ikke er de eneste dyra i området. Nede i dalen står en flokk på flere hundre dyr, og vi er også så heldige og få nærkontakt med flere dyr i dalsida vi befinner oss i. Dette er en opplevelse som kommer til å bli husket bestandig.

Villreinsflokken her blir beskrevet som Europas siste villrein, og er siste rest av den opprinnelige siste ville fjellreinen i Europa. Den er regnet for å være svært sky og vanskelig å komme inn på. Derfor var det en stor opplevelse å få nærkontakt med noen av disse dyra.

Tilbake til teltplassen må vi igjen innse at det blir nok en kald natt. Mellom 15 og 20 minusgrader om nettene er i kaldeste laget. I bekken som renner forbi teltplassen, klarte vi første dag å sparke et hull, slik at vi har vann til matlaging og tannpuss. Fullmånen lyser opp landskapet, og to slitne karer løper noen runder for å få litt varme før de kryper inn i hvert sitt telt.

Dagen etter er vi tidlig ute. Fullmånen sørger for at vi har lys fram til sola tar over utpå morgenkvisten. Og etter hvert treffer de første solstrålene fjellformasjonene rundt Snøhetta.

Vi tar oss god tid, og stopper stadig opp for en pust i bakken. Timene i fjellet merkes i beina, i alle fall for undertegnede. Og mens vi sitter og slapper av kommer det plutselig en enslig reinsdyrskalv forbi. Vi stusser litt over at den er så alene, og vi kan ikke se andre dyr i området. Mon tro om den store reinsdyrsflokken er i nærheten et sted…

Den stakkars reinsdyrskalven forlater oss. Og noen minutter senere ser vi to moskusokser nede ved elva. Vi bestemmer oss for å prøve å nærme oss dyra som befinner seg noen hundre meter unna.

Når vi omsider kommer på fotohold med oksene, er det som om de vil vise oss hvem som er den tøffeste, og slåsskampen er i gang. De to oksene svinger på hodene, tar fart, løper mot hverandre, og med stor kraft smeller de hodene sammen. Lyset er vanskelig med tanke på foto, men opplevelsen er det ingenting å si på.

Vi har full fokus på den store moskuskampen. Men dette var turen der alt skulle klaffe, og for å gjøre naturopplevelsen komplett, lander det en flokk med konglebit i buskene rett bak oss, og vi glemmer moskuskampen for en liten stund. En ny art kan krysses av i fugleboka!

Så er det dags for å pakke sakene å komme oss nedover mot sivilisasjonen.

Siste natta tilbringer vi på ei hytte ved veien. Og melkesjokolade, potetgull og varm suppe gjør seg godt etter en tur i fjellet.

Etter en god frokost dagen etter tar vi en runde på Fokstumyra, bare for å sette et punktum på turen. Kongen av Fokstumyra ønsker oss god tur hjem og velkommen tilbake.

Takk til Fredrik S for en tur som vil bli husket!

Blant Moskus og Villrein. Del 1

2010-10-26T14:03:00.000-07:00

Det er slutten av oktober, og vinteren har så vidt begynt å feste grepet i Dovrefjell –Sunndalsfjella Nasjonalpark. To ivrige naturfotografer med et håp om gode naturopplevelser er på vei til området fra hver sin kant. Jeg og Fredrik S skal tilbringe de tre neste dagene og nettene i fjellheimen. På Hjerkinn blir kartet studert og utgangspunktet for turen blir Kongsvold.

Fra Kongsvold går turen gjennom bjørkeskogen med tunge sekker opp mot fjellet. Og allerede før vi er ute av bjørkeskogen, kommer en moskus ut på stien, kun 20-30m foran oss. Vi snur brått om, og går bestemt i motsatt retning. 20-30m er ikke i nærheten av det man kan kalle trygg avstand, men heldigvis bryr moskusen seg lite om vårt nærvær, og vi kan stoppe opp å glede oss over turens første møte med det flotte dyret. To dyr til viser seg å holde til i samme området, og vi tar en god runde rundt dyra før vi kommer opp på snaufjellet.

Oppe på snaufjellet får vi god oversikt, og kan observere to flokker med til sammen over 20 moskus. Et stykke inn i fjellet slår vi leir, og litt senere på ettermiddagen kan vi konstatere at en flokk på 12 moskus befinner seg kun noen få hundre meter fra leirplassen. På trygg avstand tar vi noen få bilder før vi rusler tilbake til teltet.

Nå har kulda lagt seg i fjellet, og fullmånen kommer til syne over fjellet i øst. Gradestokken kryper fort nedover, og to kalde fotografer kryper ned i soveposene, uvitende om hva som venter dem neste dag.

Dagen etter ligger kulda fortsatt som et lokk over landskapet, og to kalde hender fyrer opp primusen og varmer opp en kjele med havregrøt. Grøten blir spist mens vi venter på at sola skal komme fram. Og straks sola er framme, er vi på vei mot området der moskusflokken holder til.

Dyra har ikke flyttet seg mye i løpet av natta, og vi tilbringer flere timer sammen med flokken i flott morgensol. Mye av tiden går med til fotografering, men vi tar oss også tid til å sette oss ned og bare være der med den avslappende moskusflokken og nyte natuopplevelsen.

Etter en stund er det på tide å forlate flokken og sette kursen videre inn i fjellet, på jakt etter nye opplevelser. Mens vi rusler innover i fjellheimen observerer vi store flokker med snøspurv. En Kongeørn kommer seilende over oss i stor høyde, og nede blant steinene på bakken sitter en hare og håper at den hvite vinterpelsen sørger for at den ikke blir oppdaget.

Vi har bare kommet halvveis på dag 2, og så langt har vi vært heldige med turen. Inntrykkene og opplevelsene har vært mange, og minnebrikkene har allerede begynt å fylles opp. Men det skal vise seg at vi trenger plass til flere bilder i dagene som kommer…

siste del av turen kommer forhåpentligvis om noen dager...

Stemningsrapport fra fjellheimen

2010-10-10T09:10:00.000-07:00

Det er omtrent en måned siden jeg sist var på telttur. Og denne helga tok jeg igjen med meg teltet og dro innover mot svenskegrensa. Men denne gangen holdt jeg meg på norsk side. Parkerte i Teveldalen fredag ettermiddag og ruslet oppover mot Skurdalssjøen i strålende vær. Etter ca 2,5 timers gåtur, med noen pauser, slo jeg leir ved noe som heter Skillertjønna. Og innen jeg var ferdig med å slå opp teltet hadde mørket kommet sigende. Fyra opp vinterns første bål med noen visne briskekvister, og fikk meg litt mat før jeg tok tidlig kvelden.

Dagen etter ble nok en strålende dag. Og etter å ha hevet i seg et par skiver med syltetøy, tok jeg en rusletur i området. Ikke veldig mye dyr å se i fjellet denne gangen, men fikk se noen enorme flokker med gråtrost. Og lemen har jeg sett mye av på de siste turene i fjellet. Og denne gangen fikk jeg så ørene flagra, da en lemen tydeligvis syntes at jeg ble litt for nærgående. Ellers så jeg noen dompap, en del meiser og to lavskriker på vei ned til bilen. Ellers er jeg overasket over hvor lite folk jeg treffer i fjellet her. Så ikke et eneste menneske på turen.

Utrolig flott på fjellet nå, og lett å ta seg fram. Men i følge værmeldinga er vinteren rett rundt hjørnet. Og for alt jeg vet kan det hende snøen er i ferd med å legge seg i skrivende stund.

Nå blir det noen dager med skolearbeid og kanskje noen dagsturer i skogen her i nærheten. Og går alt etter planen er det duket for tur til Dovre i slutten av måneden.

Oktobermorgen

2010-10-04T09:55:00.000-07:00

Mørke kommer sakte men sikkert sigende. Enten vi vil det eller ikke, så blir dagene kortere og kortere. Men samtidig blir det lettere og lettere å stå opp før sola.
Og idag var en sånn dag jeg ikke angrer på at jeg stod opp før sola. Jeg kjørte innover mot Meråker. Og samtidig som det begynnte å skje ting på himmelen så jeg en liten kirke på andre sida elva. Jeg snudde på en holdeplass, kjørte over brua mot kirken og heiv fra meg bilen. Så var det bare å rigge utstyret å håpe på det beste. Og på noen få minutter var himmelen forvandlet til et maleri. Sjelden har jeg sett himmelen så flott som den var den morgenen.

Men det var også det siste jeg så til solen. Det ble stadig tettere med skyer. Men heldigvis kom det ikke mange regndråper, så jeg fikk meg en liten rusletur langs ei lita elv opp mot noe som heter Steinfjelltjønna. Det var flotte farger i terrenget, som var lett å ta seg fram i. Fikk også se et par lemen på vei opp.

Vintern kommer!

2010-09-26T09:30:00.000-07:00

Tidlig søndag morgen dro jeg en tur over til nabolandet igjen. Denne gangen gikk jeg gräslidfjellet til topps 1075 moh. Der hadde den første snøen lagt seg. Mye snø var det ikke, men nok til å kjenne hvordan det var å ha snø under føttene igjen. Er nok ikke sikkert at denne snøen blir liggende så lenge, men det er i alle fall en advarsel om at vinteren er rett rundt hjørnet.

Og med snøen har vi muligheter for å kunne se litt av dyrelivet, selv når dyrene ikke er tilstede. Å finne og tyde spor er gøy. Så flere reinsdyrspor oppover mot toppen, selv om dette sannsynligvis bare er snakk om tamrein. Ellers så jeg både revespor og spor etter ryper.
En annen ting som fanget min oppmerksomhet var en stor ring rundt sola. Ringen skyldes visstnok iskrystaller lang oppe i atmosfæren. Ikke så lett å få gode bilder av, men artig allikevel.

Ellers så jeg lite dyr på fjellet. Nedover i fjellbjørkeskogen og i gammalskauen var det derimot litt mer liv. Flere ryper flakset opp fra bakken på vei opp. Og nede i skogen var det både flaggspett og meiser å se. Og til min store begeistring fikk jeg også selskap av lavskrika på vei nedover. Har aldri før sett denne fuglen, derfor var det ekstra moro når den dukket opp, bare et par små meter unna. Neste gang jeg besøker disse områdene, så skal telen være med.

Nok en flott tur i nabolandet, og det blir flere turer i tiden som kommer. Det er sikkert!

ADVARSEL! Jakta er igang

2010-09-24T13:28:00.000-07:00

Har bodd i Trøndelag i ca en måned nå, og noen turer i skog og mark har det blitt. Og visst er det vakker natur her oppe. Allikevel er det naturen der hjemme som ligger mitt hjerte nærmest. Og det var deilig å være tilbake i skrimskogene igjen, da jeg og Hans Jørgen tok en tur forrige fredag. Med flott vær og behagelig temperatur gikk turen gjennom urørt og vakker natur i retning Kongstjern.

På stiene mot Kongstjern er det som regel lite folk å treffe. Men selv på en fredags formiddag, traff vi denne gangen på en håndfull mennesker. En av de første vi traff på, kom seilende nedover en liten skrent med hagla etter seg. Og menneskene vi traff, var stort sett stilt inn i jaktmodus. Og dette har selvfølgelig sin naturlige forklaring. Skogsfugljakta er i gang, og om ikke lenge går startskuddet for årets elgjakt. Ikke begriper jeg hvordan de kan klare å avlive disse vakre dyra, men jeg må nok bare innse at det finnes folk med andre begreper. Men bestander skal reguleres, og jakt må dem gjerne holde på med. Men jeg undrer meg allikevel på hvor disse folka blir av når jakta er over. Ikke vet jeg, men i skogen er dem i alle fall ikke. Og kanskje er det derfor vi stadig hører om jegere som har gått seg vill.

Det er foreløpig tidlig i årets jaktsesong. Men røde kors har visstnok vært ute på flere oppdrag allerede. Natt til 12. september ble en mann funnet av røde kors i Grue. Samme redningsselskap lette også etter en mann i Sør Trøndelag 15. september som til slutt dukket opp på en travbane i Rindal.

Men selv om det legger en liten demper på naturopplevelsen å møte skumle menn med skytevåpen i skogen, så må jeg allikevel si at det har sin underholdningsverdi. Hva hadde vel høsten vært uten alle de fantastiske jakthistoriene? Heldigvis hører vi sjelden om tap av liv. Men litt av hvert kan skje når jegerne treffer likesinnede for årets jakt. Ja….. for det hender faktisk at de treffer hverandre. For ikke lenge siden ble en jeger skutt i hodet av sin jaktkamerat et sted i Østerdalen. Og husker jeg ikke feil, ble en fotograf skutt under fjorårets jakt et sted i Numedalen. Men når jeg tenker meg om, er det mulig at plagsomme fotografer utgjør en liten del av kvota.

Jeg og Hans Jørgen overlevde i alle fall møte med jaktfolket. Og turen opp mot Kongstjern var en fornøyelse. Det var tydelig at det hadde kommet en del nedbør de siste dagene, og det var bra med vann i de små skogsbekkene. Og slike motiver kan man ikke la stå uprøvd. Mange bilder ble tatt. Og selv om de fleste bildene går i søplebøtta, er det moro allikevel.

Etter en liten matbit ved Kongstjern, gikk turen over Fantefjell tilbake igjen. Her er det mange små idylliske tjern og myrområder, og med det flotte været viste landskapet seg fra sin beste side. Lysegule bjørketrær vitnet om at høsten har begynt å feste grepet. Og den behagelige temperaturen gjør det til en drøm å være ute.

Ønsker alle en god høst, med eller uten skytevåpen.

I grenseland

2010-09-11T10:31:00.000-07:00

Så var jeg endelig klar for min første telttur siden jeg flyttet nordover. Været har vært helt strøkent den siste uka, og i følge værmeldinga skulle dette bli den siste natta med fint vær. Så da jeg var klar fredag ettermiddag, suste jeg over svenskegrensa, uten egentlig å ha lagt noen plan. Jeg fikk tak i et kart over området, og valgte ut en helt tilfeldig plass på kartet.

Jeg satte fra meg bilen og trasket innover i retning Storsnasen, en fjelltopp på 1461moh. Til å begynne med gikk jeg gjennom flotte kulisser, med gammalskau på alle kanter. Og da jeg kom ut på andre sida, åpnet terrenget seg til et enormt myrområdet, med flott utsikt til fjella rundt. Jeg hadde på ingen måte planer om noen fjelltur, så jeg fant en liten treklynge et stykke bort fra stien, så jeg var sikker på å få være i fred, og slo opp teltet med det samme.

Det ble en fantastisk kveld, med klar himmel og behagelig temperatur. Bildet over er tatt rett ved teltplassen, og Snasahögarna skimtes i bakgrunnen. En bedre overnattingsplass kunne jeg neppe håpet på. Det gir meg så mye ro i sjela å få ligge ute. Har vel aldri ligget i telt så langt fra hjemlige trakter, men allikevel følte jeg meg mer hjemme nå enn jeg har gjort siden jeg flyttet til Trøndelag. Det er slike øyeblikk jeg lever lenge på.

Etter ei behagelig natt våknet jeg opp dagen etter til grått vær og kraftige vindkast. Og fjelltoppene som lå badet i sol dagen før, var nå omgitt av mørke skyer, og tung tåke. Men nedbør ble det ikke, så derfor fikk jeg mulighet til å leke meg litt med trær i bevegelse og lang lukkertid. Spesielt moro nå som høstfargene har inntatt fjellheimen.

Etter hvert tittet sola forsiktig fram igjen, og jeg gledet meg til å traske gjennom gammalskauen på vei til bilen. Og høstfargene har satt sitt preg også i den tette granskauen. Innimellom alle granene står en og annen bjørk og liver opp med sine gule blader, og vegetasjonen på skogbunnen er stedvis svært fargerik.

Nok en tur er tilbakelagt. Og nok engang var det en vellykket tur, med mange gode inntrykk.

I Gammalskauen

2010-09-06T10:14:00.000-07:00

Har bodd i Stjørdal, eller nærmere bestemt Hegra i ca tre uker nå. Veldig mye tid til foto har det ikke blitt til nå, men noen småturer i områdene inn mot svenskegrensa har det blitt. Avstanden mellom kyst og fjell er veldig liten i forhold til hva jeg er vant til. Men selv om området her innbyr til mye variasjon, så er det allikevel skogen og fjellet som lokker mest når jeg skal ut på tur. Og da er det selvfølgelig gammalskauen som gir meg den beste opplevelsen.

Et av områdene jeg har besøkt er Indre og Ytre Sonvatnet et stykke øst for Stjørdal. Her er det flotte turmuligheter både i fjellterreng og skogsterreng. Bildet over er to bilder som er satt sammen fra Ytre Sonvatnet.

I dalen som går fra Sonvatnet ned mot Stjørdalselva, er det også flott terreng, bare man kommer seg forbi de nedre delene av dalen, som i stor grad er preget av hogst.

En liten tur i fjellområdene sør for Meråker fikk jeg også tid til sist helg. Og dette var områder jeg helt sikkert skal tilbake til. Fantastisk natur og lett framkommelig. Landskapet gir allerede de første tegnene på at høsten er i anmarsj, og vi går en utrolig flott tid i møte.

Hvis alt går etter planen, så går turen inn til svenskegrensa til helga. Satser på en overnatting i teltet. Og jeg gleder meg til å oppleve det flotte landskapet i kveldssol og morrasol.

Fugler på trekk

2010-08-18T12:03:00.000-07:00

August er en god tid, hvis man vil se vadefugler på trekk. Har brukt noen timer på vadefuglfoto den siste tiden. Og har klart å fange flere nye arter på brikka. Bildekvaliteten har vært noe varierende, men jeg har absolutt fått bilder jeg er fornøyd med. Og selv om det i utgangspunktet var vadere jeg var på jakt etter, så ble det nok flere bilder av andre fugler.

Som vanlig drar jeg tidlig ut på mine turer. Og det betaler seg ofte i gode opplevelser, og godt fotolys. På en av turene kom jeg over et rådyr som slapp meg nokså nært før det forsvant inn i krattskogen.

Nede ved vannkanten, er vadefuglene allerede på plass. Men de må finne seg en annen plass mens jeg setter meg til med kamuflasjenettet over hodet. Men etter litt venting, så kommer fuglene sakte men sikkert tilbake igjen.

Linerler er det mye av. Og de kommer på bare få meters hold selv uten kamuflasje. Og med det spesielle miljøet som tidevannet lager, kan dette også by på spennende motiver. Sanglerka var også ofte i nærheten av plassen jeg satt. Den gjemte seg stort sett nede i gresset, men viste seg frem ved et par anledninger.

Brushaner var av fuglene jeg ikke hadde bilder av fra før. Derfor var det artig da jeg og Håkon S fikk se en flokk på fint hold. Riktignok tok de fort til vingene da de så oss, men det ble noen ok fluktbilder av dem. Senere fikk jeg forklart at dette var en flokk ungfugler, da de voksne fuglene allerede har dratt sydover. En slik flokk med ungfugler har visstnok stor variasjon i farge og størrelse. Moro når man treffer folk med god kunnskap. Da har man mye å lære.

Ellers var lappspove, sotsnipe og rødstilk arter jeg ikke hadde bilder av fra før, som jeg fikk det man kan kalle dokumentasjonsfoto av. Nå derimot, har jeg tatt turen til Stjørdal for å forsøke å bli student, så jeg håper å få oppdatert bloggen med bilder fra trøndelagsskogene etter hvert.

En dag i Trillemarka

2010-08-11T11:11:00.000-07:00

Tidlig tirsdag morgen satte jeg og Håkon S kursen mot gammelskogen i Trillemarka naturreservat. Denne gangen hadde vi ikke planlagt overnatting, så det ble med en dagstur. Men en dagstur var nok til å gjøre seg kjent i deler av det flotte landskapet.

Har lenge gledet meg til å besøke Trillemarka. Og som vi håpet, fikk vi virkelig inntrykk av at skogen her får lov å leve sitt eget liv. Å vandre i slikt landskap gir en fantastisk ro i sjela. Her er det grønt og frodig på skogbunnen. Falne trær får lov å bli liggende, og gror sakte men sikkert inn i skogbunnen, som ellers er pyntet med friske bregner og tuer med blåbærlyng.
I nærheten av myrdrag, og ellers der bakken er fuktig, dukker multene opp. Og selv om jeg har inntrykk av at det er lite bær i år, er det mer enn nok til å plukke med seg en håndfull i ny og ne.

Ellers er det et aldri så lite nettverk av små og store bekker i skogslandskapet her. Og lyden av sildrende vann er en av de mange brikkene som gjør naturopplevelsen her inne komplett. Og med gammelskogen som kulisser, er det mange motiver som skal fotograferes. På bildet under er Håkon i sving med kamera.

Som sagt ble det kun en dagstur denne gangen. Men vi ble fort enige om at vi kommer til å ta flere turer til trillemarka. For her er mange områder som skal utforskes, og mange motiver som enda ikke er fotografert. Hadde også vært spennende og gått nærmere inn på både dyre/fugleliv og planteliv i disse områdene.

Det er mange muligheter hva gjelder rutevalg i Trillemarka, men vi valgte å kjøre til Sigdal, og derfra inn til Skodøltjenn hvor vi parkerte bilen. Derfra gikk vi inn til Vindolvann, videre til Grunntjenn, og derfra tilbake til Skodøltjenn. Underveis tok vi noen små avstikkere langs bekkedrag og ellers der motivene var mange. Dette var en passende runde å ta på en dag, hvis man tar seg god tid til både foto og god mat.

Gjøvdal

2010-08-01T23:50:00.000-07:00

Har hatt ferie i to uker nå. Og har ferie i to uker til.

Og med fire uker ferie er det tid nok til å besøke mange nye plasser.

Men til nå har jeg lagt de fleste feriedagene til Gjøvdal i Aust Agder. Og planen for dagene som kommer er stort sett det samme. Er veldig knyttet til denne plassen og har hatt gode naturopplevelser her siden jeg var liten.

Føler meg mer og mer tiltrukket av gammalskauen, med stille skogsvann og store myrområder. Og i Gjøvdal finner jeg alt det jeg søker etter i slike områder. Dette er nok for mange en ukjent plass, og det får man inntrykk av når man går i skogen også. Selv midt i fellesferien kan man ha store skogområder helt for seg selv. Og her er også mange godt bevarte plasser hvor man virkelig for følelsen av å gå i urørt skog, noe som betyr mye for meg.

Gode bilder har det ikke blitt mye av så langt, men opplevelsene og inntrykkene har vært mange. Og om dyr og fugler uteblir, så er landskapet i seg selv naturopplevelse stor nok for min del.

Men et og annet dyr støter man selvfølgelig på, bare man er på rett plass til rett tid. Og tidlig på morgenen og på kvelden er sjansene størst. Hadde blant annet en fin opplevelse en kveld, da beveren kom svømmende. Den hadde tydeligvis ikke oppdaget de to typene som satt i vannkanten et stykke unna, og gikk opp på land og tok seg en matbit, til stor glede for fotografene.

Ellers er det bra med fugl i skogene, og på denne tida kan man være heldig å treffe på ungfugler, som kan være overaskende tillitsfulle. Traff på en liten flokk med toppmeis, som kom på armlengdes avstand. Etter fjærdrakta å bedømme, ser det ut til at dette var fugler fra årets kull.

Nå skal jeg være et par dager hjemme, før det igjen bærer opp i Gjøvdalskogene på onsdag. Og jeg gleder meg til noen dager med flotte naturopplevelser...

For det vet jeg at det blir!

Øyestikketjernet

2010-07-04T13:19:00.000-07:00

Søndag formiddag dro jeg sammen med Odd og Håkon til et skog og myrområde i nærheten av Skrim. I dette området ligger det flere små tjern og myrpytter. Og her trives innsektene.

Og innsektene var litt i overkant nærgående... ja faktisk litt irriterende. Men øyestikkere er av de innsektene som ikke er av den plagsomme typen. Og dem var det mengder av ved tjernet. Gode muligheter for bilder med øyestikkere sittende på alle kanter, men med slike mengder var det fristende å prøve seg på fluktbilder. Og ved et par anledninger lot det seg gjøre å få dem i fokus, selv om det blir langt mellom blinkskuddene.

På bildet over, står Odd å skyter øyestikkere. Dette er et panoramabilde, satt sammen av fem bilder på høykant.

Strandsnipene i elva

2010-06-27T11:51:00.000-07:00

I helga var det igjen duket for nok en tur til Aust Agders dype skoger. Nærmere bestemt til Gjøvdal.

Denne gangen dro jeg sammen med mine besteforeldre, som har hatt hytte her i 30 år. Setter stor pris på tiden jeg kan bruke sammen med familien. Og visst er det koselig med kortspill og god mat. Men setter også pris på fine naturopplevelser, så noen rusleturer i skog og mark ble det tid til.

Og det var mye spennende å se av både fugler og dyr. Men det var spesielt en fugl som viste seg svært tallrikt i området. Og nesten uansett hvor jeg stoppet, bare det var vann i nærheten, kunne jeg se og høre strandsnipene. Og flere plasser hadde ungene kommet seg på vingene.

Miljøet rundt elva er idyllisk, og innbyr til gode fotomotiver. Så jeg prøvde å bruke litt tid på disse strandsnipene, selv om jeg enkelte ganger måtte gi opp på grunn av tusenvis av hissige knott.

Men noen bilder ble det allikevel av strandsnipene, som så ut til å ha hatt en vellykket vår.

Har vært, og er stadig i skogene i Gjøvdal. Og jo mer jeg er der, jo mer interessant blir stedet. For det er gjerne sånn, at når man ferdes mye på samme plass, lærer man plassen å kjenne. Og da blir gjerne tiden mellom de fine naturopplevelsene kortere. Og her er store flotte skogområder som jeg enda ikke har utforsket, så hit drar jeg gjerne igjen..... og igjen...... og igjen....... og igjen.

Dovre - Fokstumyra

2010-06-06T14:33:00.000-07:00

De siste dagene har jeg hatt mye fritid, og da må man bare komme seg ut på tur. Og denne gang gikk turen til Dovrefjell og områdene rundt Fokstumyra naturreservat.

I 1916-17 ble Dovrebanen bygd tvers gjennom Fokstumyra. Dette førte til sterkt reduserte og utrydda fuglearter, som igjen er hovedårsaken til at deler av Fokstumyra ble fredet i 1923. I 1969 fikk Fokstumyra status som naturreservat, og i dag er verneområdet på over 18 km².

Når det gjelder fugler, er artsmangfoldet på Fokstumyra høyt, og av de 148 artene som er registrert her er 76 av dem registrert som hekkefugler.

Så mange fugler var jeg nok ikke i nærheten av å observere på turen. Men jeg fikk allikevel se mange spennende arter. Og blant fuglene i området, er det en fugl, som etter min mening, peker seg ut som den vakreste. Blåstrupen. Og sangen dens er også av de flotteste lydene å høre på myra.

En annen art som ofte er å se i området er såerle. Dette er så vidt jeg har skjønt en av mange underarter av gulerle. Den satte seg ofte godt eksponert, og var moro å fotografere så sant man klarte å snike seg inn på fotohold.

Traner skal det også være noen få av her, og ved et par anledninger var jeg så heldig å få et glimt av den. Den virket nokså sky, og det ble stort sett for langt hold for bilder.

Løvsangeren har status som norges vanligste fugl, og Fokstumyra er intet unntak. Løvsangeren er å høre og se uansett hvor man befinner seg, bare det er busker eller trær i nærheten. Kanskje også den mest fortrolige i området, og noen ganger kommer den bare på en armlengdes avstand.

Av fuglene som har tilhold i vannet, er de mest vanlige stokkand, krikkand, brunnakke og toppand. Men silanda som jeg var så heldig å komme tett på, hekker også sporadisk i området.

Brushane er en karakterart for Fokstumyra. Den fikk jeg dessverre ikke se denne gang. Men bare få minutter etter at sola hadde stått opp fredag morgen, kom jeg over en enkeltbekkasin.

Rødstilken så jeg også ved flere anledninger.

Andre arter som er kjent i området, er myrhauk som jeg observerte en gang. Snakket også med en naturfotograf fra Tsjekkia, som hadde fine fluktbilder av jordugle. Så litt smågnagere også, så det er jo å håpe at både myrhauk og jordugle får et godt år.

Gjøk, gråsisik, gråtrost, steinskvett og sivspurv så jeg mye av. Og småspove, gråfluesnapper, dvergfalk og tårnfalk skal det være muligheter for å få øye på.

Fredag ettermiddag tok jeg meg en lengre rusletur i fjellet. Også her var det også mye spennende å observere. Heipiplerkene var stadig å se, sammen med blåstrupe og heilo. Lyktes å få noen bilder av heiloen. Men de virket nokså sky og vanskelig å komme innpå. Lirype observerte jeg flere av på turen.

Og en av turens største høydepunkter var da jeg fikk se, og ikke minst høre den flotte lappspurven. Den skal ha blitt mer sjelden i området, men jeg mener å ha observert tre forskjellige individer på et mindre område.

Men det var ikke bare fugler jeg observerte i fjellet. Til en forandring byttet jeg ut tele med makro, og fikk foreviget noe av plantelivet på Dovre. Blant annet den utrolig vakre mogopen, og en blomst som jeg mener må være rødsildre.

Dovre er en utmerket plass for flotte turer i fjellet. Og en tur innom Fokstumyra vil jeg anbefale på det varmeste. Sannsynligvis er begynnelsen av juni en flott tid for å oppleve fuglelivet her, og de fleste fuglene var virkelig i farta.

Ellers så jeg spor etter elg. Og det virker som det er mye rev, ettersom jeg så mye revemøkk, og enrev som krysset veien med noe som så ut som en fugl i munnen.

Blir mer og mer imponert over fjellet og alt det flotte lever og gror der oppe.

Denne turen varte bare tre dager. Men de tre dagene har gitt meg utrolig mange flotte naturopplevelser. Allikevel er nok dette bare en liten brøkdel av livet i fjellet. Så dette var ikke den siste turen

Nattergalen ved Fiskum Kirke

2010-05-30T09:21:00.000-07:00

For en god stund siden så jeg en episode av ut i naturen om Gamle Fiskum Kirke. Den handlet i hovedsak om fuglelivet i området rundt kirken, og nattergalen var en av dem. Etter det har jeg ofte tenkt på å ta turen dit. Og fredag fikk jeg endelig somlet meg til å ta turen. Og med meg hadde jeg et sterkt ønske om å oppleve nattergalen for første gang.

Jeg var framme ved Fiskumvannet ca kl 19. Jeg parkerte bilen, og spaserte nedover mot den gamle kirken. Og visst var det et spennende området. Stien fra veien gikk ned langs elva i frodig løvskog, og fuglene kvitret på alle kanter. Da jeg var nesten nede ved vannet fikk jeg øyet på kirken, som lå fint til med utsikt over Fiskumvannet. Et stykke utpå vannet lå en liten flokk med ender. Og etter en nærmere titt med kikkerten, viste det seg at en av dem var en knekkand. Spesielt godt bilde ble det ikke. Men det ble en ny art i arkivet. Alltid spennende med nye arter.

Sivspurven holdt også til nede ved vannet, og det passet bra å ha noe å gjøre mens jeg ventet på sommernatta. Ikke så lett å fange sivspurven der den flakser omkring i tett krattskog, men ved et par anledninger satte den seg noe bedre til.

En liten trosteunge satt også i nærheten og maste etter mat. Og mat fikk den, for trostemor var ikke langt unna.

Når kvelden kom, valgte jeg meg ut en plass, og satte meg til for å lytte. Og jeg skulle ikke sitte lenge før jeg fikk høre noen flotte og kraftfulle toner fra krattet. Og ikke lenge etter fikk jeg se snurten av den idet den flyttet seg fra en busk til en annen. Endelig fikk jeg se nattergalen. Klokka var passert kvart på elleve, og med dårlig lys og tett krattskog, kunne jeg bare glemme å ta bilder. Men å få høre nattergalen en flott sommerkveld var mer enn stor nok opplevelse for min del, og den satte et perfekt punktum for en flott tur!

En tur til Fiskum kirke er absolutt å anbefale.

I Orrfuglens rike

2010-05-25T09:15:00.000-07:00

Jeg, Håkon S og Odd L satte fredag kveld kursen mot Aust Agder, til en plass der alt som rører seg er fugler og dyr. Mennesker er det lite av i dette området. Og det eneste som finnes av stier er det dyrene selv som har laget. Og her skulle vi tilbringe hele pinsehelga.

Vi gjorde oss ferdig med den verste stigninga, og bestemte oss for å legge oss for kvelden da klokka var halv tolv. Og denne natta ble vi liggende under åpen himmel. Orrfuglene kunne vi høre fra flere kanter, og i løpet av natta og morgenkvisten hørte vi både lirype og gjøk.

Lørdag morgen rullet vi sammen soveposene og trasket videre. Vi kokte egg til frokost ved en liten bekk, hvor vi også fikk fylt opp drikkeflaskene, før vi trasket det siste stykket fram til der vi skulle slå opp teltene. Vi fant oss en flott plass med utsikt til flere kanter, og en finere teltplass har jeg aldri hatt.

Resten av dagen holdt vi oss i området rundt leirplassen, koste oss med god mat og brukte ellers dagen til fotografering og speiding. Indre Aust Agder er nok ikke plassen man drar til for å se mye fugl. Men vi observerte allikevel mye spennende. Blant artene vi så og hørte kan jeg nevne grå- og svarthvitfluesnapper, rødstjert, gjøk, lirype, orrfugl, ravn, trepiplerke, strandsnipe, toppand, kvinand og krikkand. Bilder av fugler og dyr ble det lite av for min del. Denne gangen var mesteparten av vekta i sekken god mat. Og det var kun vidvinkelen som ble med denne gangen.

Når kvelden igjen nærmet seg, hørte vi orrfuglene igjen. Spillet ble tydeligere utover kvelden. Og ikke lenge etter at vi hadde krøpet inn i teltene, så kunne vi høre vingeslag og krasling i lyngen. Nå var det orrfuglene som igjen hadde tatt kontroll over heiene, og en bedre sovemedisin enn dette kan jeg ikke tenke meg.

Orrfuglspill var også det første jeg hørte søndag morgen. Og nå enda mer intenst enn kvelden før. Og om orrfuglene er en god sovemedisin, så er dem nok en enda bedre vekkeklokke.

Søndagen brukte vi ellers til litt lengre turer for å utforske området litt. Vi så mye fugler og mye spor etter firbente. Og ikke minst mye vakkert landskap. Det ble nok en knallfin dag med mye god mat og mange fine opplevelser.

Tidlig mandag morgen gikk turen nedover til dalen der bilden stod parkert. Og vi vendte nesa hjemover etter nok en vellykket tur i skogen.

Vår på Mølen

2010-05-02T12:42:00.000-07:00

Det er tidlig morgen på Mølen. Sola har enda ikke stått opp, men fuglene er allerede i full gang med dagens gjøremål. Noen av dem er bare på et kort besøk, før de flyr videre til hekkeplasser lenger nord. Andre har kommet for å bli, og gjør seg klare for å ta fatt på hekkesesongen her på Mølen.

Men det er ikke bare fuglene som trives i dette området. I det de første solstrålene trenger inn gjennom busker og trær, sitter det plutselig en hare på stien. Den blir sittende en liten stund, før den blir borte under den lave vegetasjonen.

Vegetasjonen er også tilholdssted for mange småfugler og trostefugler. Og blant de mange småfuglene, er det blant annet et Tornirisk par som ser ut til å ha funnet seg til rette i området, og er tydelig i gang med forberedelser til hekkingen.

Hos Tornirisken er det hunnen som står for reirbyggingen. Mens hannen foreløpig ser ut til å ha funnet seg en utsiktsplass der han har god oversikt over området sitt. Og han kan nok trenge litt ro nå, for om en stund, når hunnen ligger på reiret og ruger, er det hannens oppgave å finne nok mat til de begge.

Gulspurv er det også masse av i buskene rundt omkring, og en av dem ser ut til å sette stor pris på de første solstrålene etter en kald mainatt.

Nede på åkeren er det også fugler å finne. Fire grågjess går og beiter i det friske gresset. Og et stykke unna ser det ut til at kråkene har samlet seg til møte.

Sanglerka er også blant fuglene som er å finne på åkeren. Og når den ikke går rundt og leiter etter mat i åkeren, så stiger den høyt høyt i været, og sørger for en solid vårstemning med sin endeløse strofe med vakre toner.

Mølen er en flott plass å være på denne tida, og jeg drar aldri skuffet hjem etter en tur i det spesielle landskapet.

Fugleleik i skog og myr

2010-04-27T10:01:00.000-07:00

Etter å ha fått innvilget to dager fri fra jobben, lå alt til rette for å bruke helgen ute i naturen. Og i disse tider er det fugleleik som står i fokus.

Fredag dro jeg sammen med Rune Olsen oppover i de dype skoger i Aust Agder. Målet var et myrområdet, hvor jeg tidligere har observert endel orrfugl. Vi så noe møkk her og der, men ikke noe som liknet en skikkelig leik. Vi la oss allikevel til under noen små furutrær, uten de helt store forventningene. Vi hørte riktig nok et par orrfugler på kvelden, og Rune hørte perleugla i det fjerne. Men håpet om leik var ikke så store.
Men da klokka hadde passert 0400 lørdag, hørte vi lyder. Og så var orrfuglene igang. Ikke lenge etter jallet det fra alle kanter.

Uvitende om hvor selve leiken var, hadde vi lagt oss litt ulagelig til for fotos. Men noen bilder ble det allikevel. Og den flotte opplevelsen kan ingen ta fra oss. Vil tippe at det spilte rundt 20 orrhaner i området. Sånt blir det leven av.

Det ble med den ene natten, da Rune måtte hjem til kone og barn. Men da vi kom hjem til lapp om at kone og barn hadde dratt, og ble borte til dagen etter, drøyet det ikke lenge før vi var på vei til skogs igjen. Men vi hadde ikke kjørt lenge før vi ble innhentet av sunn fornuft. Med noe usikker værmelding, og flere timers kjøring, så vi det mest fornuftig å bli hjemme.

Søndag pakket jeg igjen ryggsekken. Denne gangen satte jeg kursen mot Numedal i håp om å få oppleve tiurleik for første gang. Jeg dro tidlig for å kunne bruke dagen til å finne meg en god plass. Og ved syvtida på søndag kveld lå jeg igjen i kamuflasjeteltet, klar for nok ei natt ute i det fri.

Og tidlig på morrakvisten kunne jeg så vidt høre klukking et stykke unnna. Og ikke lenge etter hørtes kraftige vingeslag. Nok engang hadde jeg bommet litt med valg av teltplass. Men jeg var såpass nærme, at jeg stadig kunne skimte storfuglen som satt å spilte et stykke unna. Bilder av fugl ble det lite av denne gangen også. Men dette var allikevel en naturopplevelse jeg aldri vil glemme.

Jeg hadde nå valget mellom å bli ei natt til i tiurskogen, eller sette kursen mot Aust Agder igjen.
Har vært mye ute uten å få uttelling på bildefronten i det siste, så valget falt på orrfuglmyra i Aust Agder. Nå hadde vi lokalisert leiken, og mulighetene var store for gode bilder. Det var i tillegg meldt om godt vær.

Dro igjen alene innover i Aust Agder, og etter å ha knipset et par bilder av sangsvanene fra veien, gikk jeg oppover lia mot orrfuglmyra. Og jeg kjente på beina at dette ble siste dag med tung sekk på ryggen. Når snøen i tillegg var nokså blaut, var det vanskelig å ta seg fram, selv med truger.

For tredje gang denne langhelgen, tilbragte jeg natten i kamuflasjeteltet. Og hvilken kveld og natt det skulle bli. Ikke lenge etter leggetid, landet et par orrfugler på myra, og begynte å spille som om det skulle være soloppgang. Men de forsvant like fort som de kom, og denne gangen fikk jeg også høre den trolske hukringen fra perleugla som holder seg i området.

0410 tirsdag morgen, kom den første orrfuglen på myra, og de andre etter. Endelig var det tid for å fyre av serier med bilder. Orrfuglene spilte helt til klokka var 0745, og sola stod da høyt på himmelen.

Jeg kunne dra hjemover etter nok en opplevelsesrik natt i skogen, og ekstra fornøyd, etter å ha fyllt opp minnebrikka.

Vår i lufta!

2010-04-21T11:28:00.001-07:00

Etter en lang og kald vinter, er det godt å se at skogen igjen våkner til liv.
Og selv om enkelte dager på jobben blir lange, er det allikevel lys nok til å ta en tur ut på kvelden. Og til slike korte kveldsturer, er det spesielt èn plass jeg ofte besøker.

Gjennestadvannet i Stokke er en koselig plass med et spennende og variert fugleliv. Og dette er ikke bare samlingsplass for fugler, men også for folk med kikkert. Nesten hver eneste dag på denne tida kommer fugleinteresserte innom for å se fugl og slå av en prat.

Til tross for mye skiftende værforhold den siste uka, med både regn, snø og haglbyger, har det tross alt vært for det meste sol. Og da er det moro å ta en tur i skogen i området med kamera på skuldra.

En kveld var jeg så heldig å treffe på Jernspurven, som jeg kun har sett et par ganger tidligere. Ellers er det masse annen småfugl å se. Men det flotteste i skogen på denne tida må være å sitte å høre trostene, som virkelig fyller lufta med vakker sang.

Ingen tvil om at Gjennestadvannet er en flott plass. Men det skal sies at det er blitt gjort store inngrep i naturen rundt, og området har krympet en hel del de siste åra. På en av sidene dundrer tungtransporten forbi på E18. På sørsida Ligger Storås skianlegg som var vertskap for årets ski-nm. På en tredje side ligger Borgeskogen industrifelt, som har vokst mye de siste åra, og som fortsatt spiser seg innover i skogen. Det gjør meg trist å gå tur i det flotte skogområdet, og plutselig er alt man ser store steinblokker og store anleggsmaskiner som står klare for å rive vekk en ny bit at det flotte dyrelivet ved Gjennestad. Ikke vet jeg hvor grensene i området går, men jeg håper de snart er nådd...

Tranedansen 2010

2010-04-09T23:15:00.000-07:00

I påska var det igjen duket for en tur til Hornborgasjøen i Sverige for å oppleve tranedansen på nært hold. Det har med tida blitt en tradisjon for meg, da dette er fjerde året jeg er der nede.

Denne gangen dro jeg nedover på skjærtorsdag sammen med Hans Jørgen Hovelstad. Og fikk etterhvert selskap av Odd Lie og dattera hans. Og ved Hornborgasjøen ventet også Arve Sommero, som dro nedover et par dager før.

Litt foto ble det tid til på torsdag kveld, da vi befant oss ved tranedansen, på sjøens sørside. Der traff vi også Trond Berg fra naturredaksjonen i nrk, som var blid og imøtekommende, og like engasjernde å høre på også utenfor tv-skjermen.

Så kom dagen da vi skulle sitte i fotosjulet. Vi ankom plassen ca kl 0500, og gikk ned til hvert vårt sjul, der mesteparten av utstyret hadde ligget siden kvelden før. Det ble en knallstart, med fine farger på himmelen og skiftende lysforhold. Tranene kommer i små og store flokker til vannet i grålysningen, etter å ha tilbragt natta ved kysten. Til kysten drar tranene hver eneste kveld, og står da et stykke ut i vannet for å beskytte seg mot rovdyr. Og når det igjen gryr av dag, så flyr dem inn til tranesjøen for å spise og danse. Dette er siste stoppested før tranene skal hvert til sitt for å finne en passende plass å hekke. Kanskje på ei bortgjemt myr langt inn i de dype norske skoger.

Med 17 timer i kamuflasjen på selveste langfredag, burde vi ha god tid til å få tatt litt bilder. Men tida går allikevel nokså fort når man sitter der med tranene på kloss hold. Og spesielt de første og de siste timene med fint lys. Midt på dagen kan derimot timene bli litt lange. Og da er det moro når man får besøk en ikke hadde regnet med på forhånd. Jeg var så heldig å få besøk av et Stjertand par som ble værende en liten stund foran fotosjulet. Dette var en flott opplevelse, da jeg bare har sett denne anda en gang tidligere på laaangt hold.

Lørdag var det tid for å sette kursen hjemover. Og på veien skulle vi innom et par plasser i nærheten som skal huse bra med fugler og dyr. Men det var tydelig at våren er sent ute i år, og flere vann var helt eller delvis islagt. Noen fine opplevelser ble det likevel.

En tur til Hornborgasjøen, kan jeg anbefale på det varmeste. Og skal man inn i fotosjula og få tranene på kloss hold, må man være tidlig ute med bestilling. Allerede høsten før er det åpent for bestilling.

Jeg ser ikke bort ifra at jeg tar turen til Hornborgasjøen igjen til neste år. Men da skal jeg heller bruke tiden i området rundt selve sjøen og ikke i kamuflasjene. Området rundt Hornborga er et utrolig flott og variert område, med masse fugle og dyreliv. Det er en kjempeplass for naturfoto, både av dyrelivet og landskapet rundt. Gamle falleferdige småbruk, og små koselige tettsteder byr også på mange flotte motiver og fotomuligheter.

Da været satte seg i respekt!

2010-03-30T14:05:00.000-07:00

Mandag gikk turen til skogs, i et område med eldgamle trær og flotte myrområder. Vi tok med teltet, og så fram til ei natt med klarvær og fullmåne. Men det så ikke lovende ut da vi kom fram. Tykk tåke og kort sikt, gjorde det vanskelig å orientere seg, og håpet om skyfri himmel ble stadig mindre.

Men bare minutter etter at tåka lå tjukk som graut, skinte sola fra blå himmel. Vi fant et passende leirsted, og gikk oss en lengre tur. Men været var fortsatt ustabilt, og etter ca en time på trugene, snudde været totalt om, og på et blunk snødde det sidelengs, og sikten var igjen svært dårlig. Vi bestemte oss for å snu, og gå tilbake i våre egne spor før de ble borte. Og da vi igjen ankom teltplassen, var synet som møtte oss, to stykk telt med nysnø i strålende solskinn!

Og nå så det ut til at været hadde bestemt seg. Vi ble sittende på leirplassen og nyte det fine været, og var så heldig og få besøk av både Kongeørn og Orrfugl.
Kvelden kom, og som vi hadde håpet på, tittet nå også månen fram over landskapet. Noen fine motiver ble det den kvelden. Og slike opplevelser lever man lenge på.

Nok en flott tur er tilbakelagt. Og vi fikk i hvert fall ikke mindre respekt for vær og værskiftninger etter denne turen. Maken til ustabilt vær på så kort tid har jeg aldri oplevd.

Neste tur går til Hornborgasjøen på jakt etter Traner.
God Påske!!

Fototur med skår i gleden

2010-02-28T13:16:00.000-08:00

Denne helga brukte jeg både lørdag og søndag i fossekallelva.

Lørdagen dro jeg alene ut i snøføyka, og ankom elva ca kl 10. Fossekallene sto som perler på en snor bortover langs elvebredden. Men den dype snøen gjorde det vanskelig å komme til. Jeg fikk allikevel kavet med ned til kanten å satt meg til ro. Noen fossekallbilder ble det, selv om lysforholdene var heller dårlige. Men en flott naturopplevelse å være ute i litt ruskevær også.

Søndag fikk jeg selskap ev Svein Roger Dahlen.

Vi så fram til en flott dag i elva, da været og lysforholdene var mye bedre.

Men turen fikk en dårlig start. Et stykke ned i elva fikk vi øye på en kattugle som satt på en gren over vannet. Den hadde hatt uflaks og viklet seg inn i en fiskesene.

Vi tok fort kontakt med folk som kan mer om fugl enn oss, og det gikk ikke lenge før vi fikk besøk av Rune Olsen. Han risikerte en dukkert i elva for å klare å få ugla på land. Men skaden var såpass stor at avliving var beste utvei.

Naturen kan være tøff, og det må man akseptere. Men når skadene skyldes mennesker som ikke rydder opp etter seg, er det ekstra trist når liv går tapt.

Resten av turen gikk med til fossekalfoto. Og vi fikk absolutt nærkontakt med fuglene. Vi hadde fire og fem fugler foran oss fra vi satte oss ned til vi dro fra stedet. Og en av dem ga oss et par flotte sangstrofer for å minne oss på at våren nermer seg med stormskritt.

Takker Svein Roger for turen, og håper han har kommet seg trygt hjem i traktoren.

Og takk til Rune Olsen for god hjelp med en vanskelig situasjon.

Sjekk også bildene til Rune på http://www.rolfoto.smugmug.com/

Vinter på Skrim

2010-02-02T08:54:00.000-08:00

Tidlig søndag morgen satte jeg og Håkon S kursen mot Skrim for å prøve skia. Vi har vært på Skrim både sommer og vinter tidligere, og landskapet her er virkelig flott. Men denne gangen var landskapet flottere en noengang. I løpet av vinteren har det kommet mengder med snø, og trærne i området er forvandlet til hvite skulpturer i alle former. Og stopper man opp, er det akkurat som om hele landskapet har gått i dvale.

Dyreliv var det også lite av, bortsett fra tre orrfugler og en og annen meis.

Første del av turen tilbragte vi i skiløypa. Og folka som kjører løyper her, er flinke til å holde løypene åpne. Så det var en sann fornøyelse å suse avgåre i vakre omgivelser.

Midt på dagen gikk vi et stykke bort fra de oppkjørte løypene og fyra opp bålet, og fikk varmen både innvendig og utvendig. Og resten av dagen gikk med til foto og ski i rolig tempo.

Vi hadde en knallbra tur. Og jeg håper jeg får anledning til en tur til i landskapet her før snøen forsvinner. Og foreløpig ser det jo ikke ut til å bli noe mindre snø.

Jeg kan anbefale skrim på det varmeste for folk som liker ski og flott natur.

Vinter i elva

2010-01-07T10:00:00.000-08:00

Denne vinteren har vært usedvanlig kald her i Vestfold. Gradestokken har stort sett vist mellom 10 og 20 minusgrader. Og bekkene rundt omkring fryser sakte men sikkert igjen. Da kan det være en fordel og trekke til de litt større elvene. Flere fugler og dyr er avhengig av åpent vann, og de som ikke trekker sørover, samler seg gjerne der vannet enda er åpent.

Siden 1. nyttårsdag har jeg bruk omlag 15 timer i kamuflasje langs elvebredden. Og det har gitt resultater. Mest i form av gode opplevelser, men også noen ok bilder har det blitt.

For å ta meg fram i terrenget har jeg brukt truger. Snøen er dyp, og det er tungt å ta seg fram med bare føtter. Ski er også et alternativ. Men det overlater jeg til dem med god balanse. Dessuten er det greit å slippe staver, når man har nok annet å bære på. Bare turen langs elva en kald og klar vintermorgen er flott i seg selv. Og med oppgått trugeløype er det en fornøyelse å ta seg fram.

Nede i elva kan jeg konstant høre fossekallens lyd når den flyr fram og tilbake langs vannet. Og det er først når jeg setter meg i kamuflasjen, at jeg får anledning til å studere fossekallens oppførsel i ved iskanten. Stort sett sitter den på isen, hopper ut i det iskalde vannet, og kommer nesten hver gang opp med en liten hylse, som den med raske bevegelser slår hardt i isen. i denne hylsen ligger en overvintrende larve, som ser ut til å være hovedføden til fossekallen på denne tida.

Kommer det tilfeldigvis en ny fossekall i nærheten ender det gjerne med en liten fight, og en av dem må finne seg en ny plass å lete etter mat.

Fossekallen virker ikke veldig sky når den er opptatt med matsøk i elva. Så det hadde muligens gått fint uten kamuflasje. Men i elva er det mer enn bare fossekall. Og en av dagene jeg satt ved elva, var jeg så heldig å få et glimt av beveren. Ved elva her er det lite trafikk, og det er kanskje derfor beveren våger seg fram i fullt dagslys. Uansett en flott opplevelse for en frossen fotograf.

Sangsvanen var også å se en av dagene. Og selv om jeg, akkurat da stod uten kamuflasje, kom den allikevel på fin avstand, og lot seg avfotografere et par ganger, før den snudde rumpa til og svømte tilbake.

Mølen

2009-11-26T07:26:00.000-08:00

Mølen er en del av en endemorene fra istiden, og er i dag norges største rullesteinstrand. Her finnes over 200 gravrøyser som man kan finne spredt rundt i dette landskapet, et landskap som ellers bærer preg av mye hardt vær. Mølen ligger ca 20 min fra Larvik sentrum, og fra Mølen kan man se rett ut i havet i sørvest.

Dette er også et yndet område for fugleinteresserte fra hele landet. Nesten hver eneste gang jeg har besøkt plassen, treffer jeg på en eller flere med teleskop over skuldra. Og visst er det mye spennende å se der ute. Og da er det ikke bare sjøfugl på tusen meters hold, men også små sjeldenheter som sitter rundt i de lave buskene, som med litt flaks, lar seg fotograferes på akseptabel avstand.

Av tettstedene i nærheten er det Nevlunghavn som ligger nærmest. Dette er en liten koselig plass helt ute ved havet. Tirsdag morgen tok jeg turen ned til havna i Nevlunghavn før sola sto opp.

Dro rett fra Nevlunghavn til rullesteinene på Mølen, og fikk med meg soloppgangen der. Og soloppgang og solnedgang på Mølen bør oppleves. Og når været står fra riktig kant, kan det bli ekstra fint her ute. Så bør jeg vel legge til, at en tur i saltvannsføyka på Mølen neppe er det beste for kamerautstyret, så derfor ble det satt av litt tid til vask i ettertid.

Fugleobservasjoner ble det dårlig med den dagen, men man tar hva man har, og denne gangen ble det pilfink!

Tilbake i Sondalsfjell

2009-10-21T08:27:00.000-07:00

Har skrevet litt om denne plassen tidligere. Men det stopper meg ikke fra å skrive mer om den. For nå var tiden kommet for nok en tur til dette flotte skogsområdet.
Sist helg dro jeg, sammen med Odd, Håkon og Fredrik til Sondalsfjell Naturreservat. Vi startet tidlig på lørdag, og var godt inne i gammalskogen i god tid før sola stod opp. Planen var ikke mer avansert enn å finne oss en flott leirplass, rigge fotoutstyret og bare kose oss.

Og flott leirplass fant vi, ved et lite vann som heter Kroktjønn. (vannet på bildet over heter sondalstjønn). Og med Håkon som bålsjef, var vi garantert et flott bål og varme pølser. Så da var det bare å utforske skogen før kvelden kom. Spesielt mangfoldig dyreliv er det nok ikke i området, men vi traff da på noen orrfugler og observerte endel andre fugler den korte tiden vi tilbragte der. Et glimt av Fossekallen fikk vi også ved vannet der vi hadde leirplassen.

Senere på kvelden, når bålet var tent og maten spist, fikk vi storfint besøk. Etter flere forsøk på lokking, klarte vi til slutt å få kontakt med spurveugla. Og spesielt folkesky var den ikke, men muligens noget hissig pga av plystringen. Flott opplevelse var det i alle fall.

Men det store øyeblikket på turen for min del, var nok da Odd, litt senere på kvelden dro frem en pose med julemarsipan.... også i oktober da! Det var en knakende god avslutning på en lang dag i skogen!

Etterpå krøp vi ned i påsan og kunne ligge å nyte synet av en knallblå stjerneklar himmel og høre på lyden av stillhet fra de dype skoger.

Søndag morgen tok vi en liten økt med fotokamera, før vi startet hjemturen. Vi brukte et par timer før vi var nede ved bilen, og underveis observerte vi bl.a ferske elgspor og endel småfugl.

Det ble en knalltur, med fine opplevelser å se tilbake på.

Høsttur til Gjøvdal

2009-10-14T09:51:00.000-07:00

I forrige uke var jeg og Fredrik S på hyttetur i Gjøvdal i Aust Agder.

At vi la feriedagene til vanlig hverdag angret vi ikke på. På de tre dagene vi vandret rundt i skogene traff vi ikke et eneste menneske, og det føltes som om vi hadde hele skogen for oss selv.

Men alene var vi slettes ikke. I løpet av den første dagen så vi både Kongeørn, Orrfugl, Elg og Rådyr. Nå skal det sies at jeg selv tilfeldigvis var en tur i skogen for å hente pinner til bålet idet kongeørna kom seilende under leirplassen våres. Så jeg fikk ikke noe glimt av ørna. Men på vei tilbake til hytta gikk vi rett på en elg som slapp oss så nært som ca 15-20 meter før den bestemte seg for å ta beina fatt. Og da hadde jeg fått min dose opplevelse jeg også.

Dagen etter ble nok en opplevelsesrik dag. Det startet da vi tidlig om morgenen satt rolig ved et myrområde og hørte orrfuglene begynne å spille. Og det gikk ikke lang tid før det boblet rundt oss på alle kanter. At orrfuglene spiller på høsten var vi klar over, men at det skulle bli slikt et leven hadde vi ikke ventet oss. På en av myrene talte vi så mange som ti orrhaner.

Videre derfra gikk turen til et nytt flott område som rommer store myromåder med hundrevis av små og store vann. Her slo vi leir rett ved et elveutløp, og kunne se fossekallen som stadig var opptatt med et eller annet. Deretter var det rett hjem til hytta for å hvile beina. For dette var en dag med mange timers fottur.

Siste dagen satt vi stort sett på samme plass for å prøve oss på en fossekall vi fant ved elva langs med veien, men uten hell denne gangen.

Alt i alt ble det en minneverdig tur med store naturopplevelser.

Og selv om de virkelige blinkskuddene på kameraet uteble, ville de uansett ikke blitt bedre enn de bildene vi sitter igjen med oppi hodene våre!

Takk for en knalltur Fredrik.

Høsten er her!

2009-09-06T08:25:00.000-07:00

Nå er jeg ikke i tvil lenger. Høsten kommer i år også.

Denne helgen dro jeg og Odd til Skrim. Og med strålende vær, lå alt til rette for en fin helg i dette området. Høstfargene har for fullt begynnt å vise sine flotte farger.

Med mye nedbør den siste tiden, var vi spente på hvordan været ville bli. Men masse nedbør betyr nytt liv i de tørrlagte bekkene rundt omkring i skogen, og det var nok av flotte motiver å gå løs på.

En flott og behagelig tur, der vi brukte lite tid på lange gåturer, og mye tid på naturen vi hadde rundt oss. På de få timene vi var der observerte vi allikevel mye fugl. Kvinand, flaggspett, furukorsnebb, orrfugl, rugde, rødstrupe var noen av dem.

Sondalsfjell

2009-09-02T09:00:00.000-07:00

Etter lengre tid med jobb og stress, var det deilig og igjen sette kursen til skogs. Jeg og Odd pakket sekken med god mat, og selvfølgelig var kamerautstyret med. Turen denne gangen gikk til Sondalsfjell Naturreservat i Telemark. Dette er et flott og urørt skogsområde, der eldgamle grantrær dominerer landskapet. Landskapet er kupert, med bratte skrenter og fuktige skar og kløfter der den trollske vegitasjonen henger over hodene våre.

Å spasere i dette området er en flott opplevelse fra start til mål. Enkelte steder får man nesten følelsen av å gå innendørs med vakre kulisser på alle kanter. Så kommer man til områder der landskapet åpner seg, og man kan se utover mot skogkledde åser. Området huser også små idylliske tjern og myrområder. Og det finnes også noen gamle seterplasser som setter sitt kulturhistoriske preg på landskapet. En av disse plassene heter Rønninsseter, som består av fem bygninger, der den ene av dem er rast sammen og i ferd med å bli spist opp av naturen selv.

Vi stoppet opp og ble værende en stund på denne flotte setra. Og da vi satt ned for å få i oss noe mat, kom to godt voksne, spreke damer gående på stien. Vi slo følge med dem et stykke innover i skogen, før vi igjen gikk hver for oss.

På veien tilbake stoppet vi igjen på setra for å ta flere bilder og for å få en pust i bakken. Og det var godt å ha et takutspring å stå under da regnet fosset ned.

Vi hadde en flott tur. Og det blir nok ikke siste gang vi besøker disse områdene. For her er det store områder som må utforskes. Her er det masse fin natur som må oppleves og fotograferes.

Øde Landskap

2009-07-19T09:03:00.000-07:00

Ingenting er så deilig som å komme til en plass der man kan ha store skogområder helt for seg selv. Denne helgen dro jeg til en slik plass, der det skal godt gjøres å treffe folk. Og at det i løpet av et døgn denne helgen skulle komme 90mm nedbør, la ingen demper på stemningen.

Jeg dro fredags kveld etter jobb. Og på vei innover fikk jeg se både traner og fiskeørn. Om det så var på flere hundre meters hold, så var dem i alle fall der! Tidlig på lørdagen tok jeg beina fatt og ruslet oppover og innover i flott sørnorsk skogslandskap. Og som de hadde meldt, gikk det ikke lang tid før regnet fosset ned. Heldigvis var det, til å begynne med, perioder med opphold, slik at jeg rakk å forevige noe av den flotte naturen. For naturen der oppe er virkelig flott. Store myrområder med krokfuru og skrinne grantrær på alle kanter. Bratte fjellskrenter og hundrevis av små tjern og myrpytter. De større vanna der oppe huser både storlom, kvinand og svartand. Og elg ser jeg spor av rett som det er. Og er man riktig så heldig, så kan man få et glimt av hjorten også.

Jeg besøkte området for første gang i våres, og skjønte fort at det ble flere turer opp dit. Fra en og samme sitteplass kunne jeg observere kvinand, svartand, storlom, strandsnipe, fossekall, gjøk og orrfugl. Denne gangen derimot, var det ikke mye dyr å se. En og annen bokfink og en flokk med furukorsnebb var alt jeg så på turen. Men pøsende regn og vind som røsket i tretoppene var mer enn stor nok naturopplevelse for min del. Veldig fasinerende å være ute når været er som verst. Og i alle fall i landskap som dette.

På vei hjem, kom jeg over en liten fugleunge, som jeg mener må være måltrost. Den satt midt i veien nesten urørlig. Jeg knipset et par bilder før jeg forsiktig bar den opp i skogen. Fikk også se et rådyr som tok seg en lengre svømmetur.
En flott helg ble det. Og jeg gleder meg til flere turer i det samme området!

Vassfaret

2009-07-07T09:26:00.000-07:00

Da tenkte jeg å blåse litt liv i bloggen igjen!
Er jo så mange flotte naturopplevelser som bør deles med andre!
Min siste utflukt var nå i helgen i følge med Håkon S og Odd L. Turen gikk til Vassfaret med planer om overnatting fra lørdag til søndag. Jeg var i Vassfaret i slutten av februar på workshop med Ole Jørgen Liodden, som holder til i disse traktene. Da var dalen dekket av snø, så det skulle bli spennende å se hvordan dalen ser ut om sommeren.

Vi dro med bil fra Andebu ca 08:30. Og med noen få stopp underveis var vi framme i vassfaret ca kl 12:30. Skogkledde dalsider og en krystallklar elv lå foran oss. Og vi holdt oss stort sett nede i dalen selv om en tur lengre opp i terrenget virket fristende.

Dette skulle være en tur med lite energibruk og mye energiinntak, så teltplassen vi valgte, lå bare noen minutter fra grusveien. Og mat og drikke hadde vi rikelig av.
Men med tusenvis av knott og klegg i lufta lar det seg vanskelig gjøre å slappe fullstendig av. Så litt vifting med armene og litt irriterende kløe måtte vi ta med på kjøpet.
Ble mye tid til både fottur, foto og litt bading i elva for å kjøle oss ned og holde innsektene på avstand.

Natta var helt topp for min del. Men da jeg stakk hodet ut av teltet på søndag morgen, tok det ikke lang tid før jeg var omringet og angrepet av tusenvis av blodtørste innsekter.
Vi pakket sakene og satte oss i bilen. Og på turen hjemover tok vi oss tid til mange stopp underveis. Været var grått, men det var flott å se dette landskapet i tykk tåke og regn også.

En flott og hyggelig tur hadde vi!!