Siden 1. nyttårsdag har jeg bruk omlag 15 timer i kamuflasje langs elvebredden. Og det har gitt resultater. Mest i form av gode opplevelser, men også noen ok bilder har det blitt.

For å ta meg fram i terrenget har jeg brukt truger. Snøen er dyp, og det er tungt å ta seg fram med bare føtter. Ski er også et alternativ. Men det overlater jeg til dem med god balanse. Dessuten er det greit å slippe staver, når man har nok annet å bære på. Bare turen langs elva en kald og klar vintermorgen er flott i seg selv. Og med oppgått trugeløype er det en fornøyelse å ta seg fram.

Nede i elva kan jeg konstant høre fossekallens lyd når den flyr fram og tilbake langs vannet. Og det er først når jeg setter meg i kamuflasjen, at jeg får anledning til å studere fossekallens oppførsel i ved iskanten. Stort sett sitter den på isen, hopper ut i det iskalde vannet, og kommer nesten hver gang opp med en liten hylse, som den med raske bevegelser slår hardt i isen. i denne hylsen ligger en overvintrende larve, som ser ut til å være hovedføden til fossekallen på denne tida.

Kommer det tilfeldigvis en ny fossekall i nærheten ender det gjerne med en liten fight, og en av dem må finne seg en ny plass å lete etter mat.
Fossekallen virker ikke veldig sky når den er opptatt med matsøk i elva. Så det hadde muligens gått fint uten kamuflasje. Men i elva er det mer enn bare fossekall. Og en av dagene jeg satt ved elva, var jeg så heldig å få et glimt av beveren. Ved elva her er det lite trafikk, og det er kanskje derfor beveren våger seg fram i fullt dagslys. Uansett en flott opplevelse for en frossen fotograf.