Så kommer lyset og farger fjellformasjonene i lys rosa, og skydottene stryker forsiktig over Storsnasen. Jeg føler meg utrolig heldig der jeg står, som får oppleve sånt som dette. Og jeg synes med ett litt synd på dem som fortsatt ligger og sover, og på dem som ikke har evnen til å glede seg over slike øyeblikk. De skulle bare visst hva de går glipp av…
Etter å ha tatt noen bilder trasker jeg videre. Teleobjektivet er med denne gangen, og jeg legger turen innom de største treklyngene jeg finner, i håp om å få se noen ryper. Jeg har pleid å treffe på en del ryper her oppe, men i dag er det bare spor å se.
Det skal allikevel vise seg at jeg ikke er alene i fjellet denne dagen. Det er visst flere som vet å sette pris på dette flotte området. Og når man står og ser på menneskene som jobber seg sakte oppover fjellsidene i slike kulisser, ja så får man virkelig et inntrykk av hvor små vi mennesker egentlig er.