mandag 10. februar 2020

Tresticklan Nasjonalpark

For noen dager siden bestemte jeg meg for å dra til Tresticklan Nasjonalpark i Sverige. En plass jeg aldri har hørt noen snakke om, men som jeg tilfeldigvis fant da jeg lå hjemme på sofaen og studerte kartet, noe jeg gjør av og til. Jeg fikk med meg Sondre, og torsdag kveld satte vi kursen mot Sverige. Første natta sov vi under åpen himmel i nærheten av parkeringsplass ved Råbocken, som var vårt utgangspunkt. Stjerneklart og vindstille. Dagen etter la vi i vei på særdeles tilrettelagte stier på vei inn i området. Og det skulle ikke ta så lang tid før sola forsvant, og tåka kom drivende over innsjøen Store Tresticklan. Deilig med sol, men du verden så stemningsfullt det blir med litt tåke. Og tåke skulle det faktisk bli resten av turen.











Landskapet her er nokså særegent med rygger som kan strekke seg kilometervis i retning nord sør. Og mellom dem, bratte skrenter og daler med små tjern og myrområder. Derfor er det meget enkelt å bevege seg i retning nord sør. Og naturligvis mer krevende å bevege seg øst vest. Men høyeste punkt i Nasjonalparken er Orshøjden med sine 275 moh. Så spesielt mye stigning er det uansett ikke.
Skogen er også noe spesiell. De karrige forholdene har gjort at trærne er nokså kortvokste, til tross for sin alder. Dette er nok også grunnen til at skogen har fått lov å stå i fred, da det ikke lønte seg med skogdrift her. Men nede i litt mer frodig terreng vokser noen kjemper av noen grantrær. Skogen er ganske jevngammel etter at en skogbrann herjet på 1830-tallet.












Det finnes også mye historie om området. Bl.a. har det kun vært to bosettinger her. En av dem ser man kun spor etter i form av et åpent område med noen gamle steinsettinger. Den andre er Budalsvika på norsk side av grensa, som er en godt vedlikeholdt hytte hvor man i dag kan leie seg inn for å overnatte.
Vi fant også historier om flere folk som har med området å gjøre. En av dem er mannen på bildet under, Bryngel Halvardsson. Han var geværsmed, jeger og medisinmann. Og medisinskrinet hans skal visstnok finnes på musèet på Fredriksten festning i Halden. Og jammen fant vi ikke den lille grotta, hvor han i følge historien skal ha overnattet og søkt ly på sine fisketurer.










Turen vår til Tresticklan Nasjonalpark ga absolutt mersmak. Og det er nok ikke umulig at man vender tilbake hit litt nærmere sommeren, da fuglelivet har tatt seg opp. Nasjonalparken blir også presentert som Nattravnens rike, så det kunne jo være spennende å overnatte til den særegne lyden til denne fuglen. Ellers så vi både tiur og orrfugl på vår tur. Og ganske sikkert også ei jerpe som vi skremte opp da vi skulle legge oss første kvelden. Spettefuglene har også gode forhold her, da det finnes bra med gamle osper i skogen, og vi så både svartspett og flaggspett.
Anbefaler en tur hit på det sterkeste. Lett å ta seg fram, og spesielt på stiene som er meget godt tilrettelagt. Det er til og med reflekser på trærne her, som gjør at man enkelt kan ta seg fram på nattestid med hodelykt. Nasjonalparken henger også sammen med Lundsneset Naturreservat som ligger på norsk side.















lørdag 1. februar 2020

Berganvarden

Så langt i år har det ikke vært mye vinter å skryte av. Men har kommet litt snø de siste dagene. Så vi var litt  spente på forholdene, jeg og Rune, da vi møttes på halvveien og tok turen til Berganvarden i Hvarnes i Larvik. Men var ikke mer snø enn at det gikk fint å gå opp til toppen.



Oppe på toppen lå tåka ganske tjukk. Men når den først letta, ble det flott utsikt ned i Lågendalen og innover i skogene rundt. Flott område med mye flott gammel skog, så fort vi kom oss forbi hogstflatene lengre ned.



Og mens vi ventet på at tåka skulle lette, så var vi ikke snauere enn at vi fikk ordna med dameselskap der oppe også. Dessverre var hun ikke interessert i å være med oss hjem.